En annen måte å forstå den israelske/palestinske konflikten på.

Til min israelske venn, til min palestinske venn, til min norske venn:

Onsdag, 14. januar 2009, 1011 døde palestinere, 15 døde israelere. Jeg føler meg nummen. Redd. Hvor går verden? Jeg slår av TV. Det blir for mye. Jeg kan flykte fra bildene, palestinerne i Gaza kan ikke flykte fra bombene. Hvordan kan det være mulig? Jeg merker forakt og hat vokse. Heldigvis er det israelere som protesterer høyt mot sitt eget folks ubegripelige vold. Det er vel dette som holder meg fra å falle i antisemittisme.

Eller hva? Vent litt! Jeg fordømmer jo, jeg hater jo, jeg ønsker jo at det skal være mer symmetri i antall døde, altså ønsker jeg flere israelere døde! Hadde jeg nå vært i en ekstrem situasjon, hadde jeg ikke handlet på samme måte? Er jeg noe bedre enn israelere som bomber i hjel palestinere? Er jeg noe bedre enn Hamas-kjempere som skyter raketter mot Israël? Formen som min frykt, og hat, tar er forskjellig i fra formen den tar hos en israelere eller en palestiner, for jeg hverken dreper eller skyter, men innholdet, essensene til følelsene er jo de samme!

Angst, Redsel. Traumaet fra Shoa (hollocaust) knuger. Og ikke bare det. Årtusener av pogromer, fornedrelser, konstant utrygghet. Hva gjør det med et folks dype kollektive underbevissthet og kultur? Tar det ikke syv generasjoner før en traumatisme kan slippe taket? Jeg kan ikke forstå det israelske folk uten å huske deres dramatiske fortid. De er redde, dypt, dypt, dypt redde. Den minste antydning om noe som kan likne deres fortid, øker frykten. Og frykten for oss til å bli aggressive, onde, grusomme, irrasjonelle, blinde. Israël er mektig. De har mange våpen, tanks, fly. De har makt til å drepe, trampe, rasere på en grusom måte. Fordi de er redde. Fordi du, min israelske broder er redd.

Angst, redsel, et mareritt som har vart siden 1947. Deir Yasin, Shatila, Gaza... Generasjoner etter generasjon av ydmykelser, daglige trakasseringer, utrygghet, håpløshet, vold, brutte løfter, gang, på gang, på gang. Jeg kan ikke forstå det palestinske folket uten å huske deres dramatiske fortid og nåtid. De er redde, dypt, dypt redde. De kan jo ikke en gang flykte. Palestinerne har ingen fly eller tanks. De har raketter, de har deres egne kropper de kan eksplodere for å få hevn, i et desperat forsøk for få israelerne til å stoppe deres daglige vold og okkupasjon. Det er grusomt å drepe uskyldige, det er grusomt å spre utrygghet, det er grusomt og veldig, veldig farlig å øke frykten hos et folkeslag som har lidd så mye, og er så redd. Og dette gjør du min palestinske broder, fordi du er redd.

Kanskje er dere to så fanget i deres hat, deres felles ”macho”-kultur, at dere ikke en gang kommer i kontakt med denne følelsen? Frykt forblinder, setter skylapper for øynene, begrenser ens fornuft, ens empatiske evner.

Er det mulig å komme ut av den vonde volds- og hat- og fryktspiralen? Ja. Og i kveld begynte jeg denne prosessen. Alle kan delta i den. Ingen aner hvor mye makt som ligger i tankene våre, og hvor smittsomme tankene våre er.

I kveld tok jeg et skritt tilbake og førte en indre ærlig dialog med meg selv. Jeg så at jeg var redd, fordømte, hatet, og så at jeg gjorde akkurat det samme som israelerne og palestinerne. Og så valgte jeg et annen sett følelser. Jeg kom nærmere, i stedet for å atskille. Jeg så det som var likt i oss alle, i stedet for å se forskjell. Og mitt hat og fordømmelse rolig løste seg opp. For en tid. Så blir jeg igjen fanget av frykten og fordømmelse igjen. For en tid.

Hva består friheten min i? Å erkjenne at jeg er redd og hater, for så å kunne velge noe annet. Jeg kan jo ikke velge en annen vei før jeg vet hva som bor i meg. Å være fri er å være fri for frykt og hat og atskillelse. Jeg må, og jeg håper mange vil si ”vi må”, øve oss i å holde en ærlig, modig, indre dialog. Først da kan vi velge andre tanker enn frykt og hat. Først da starter vår vei til friheten. Først da blir det noe håp for meg her i Norge, for deg min israelske broder i Israël, og for deg min palestinske venn i Gaza.

Eva Tennfjord

Norge, Stavanger, 14. januar 2009