Et personlig eksempel på: 1) faser man går gjennom i studiet av Et Kurs i Mirakler og 2) en tilgivelsesprosess.

Hei kjære medstudenter!

Jeg (Eva Tennfjord) har sett behovet nye studenter av ACIM har, i forhold til å vite mer om fasene i prosessen med arbeidet med ACIM.

Mange blir forbauset over å se hvor mye motstand de har, ja til og med frykt for Et Kurs i Mirakler, samtidig som de føler seg meget tiltrukket, og føler at de "har kommet hjem".

Så deler jeg med dere noen av fasene jeg hittil har gått gjennom i de 14 år jeg har studert kurset.

Jo, studie av kurset brakte store forandringer i livet mitt.

Først var det en utrolig lettelse å vite at jeg ikke var alene med mine mørke sider, mord og hevntanker, manipuleringer, min følelse av å være en liten forsvarsløs liten pike...

Deretter var jeg som beruset i behovet og gleden av å gå i tilgivelsesprosess. Jeg utviklet en nesten systematisk indre dialog og hadde fine opplevelser, men i starten følte jeg meg også fortvilet, fordi rett etter en fin tilgivelsesprosess kunne jeg merke egoet på banen, noe som: ”Så flink du er Eva!”, osv..., og så skyldfølelse. Men, etter hvert lærte jeg at slik er egoet! Så startet jeg å trekke på smilebåndet når jeg merket slike ting inne i meg. Jeg delte veldig mye av mine mørke tanker, og merket hvor ofte det var en gave for andre, som oppdaget også at de ikke var en ensom øy med mørke tanker.

Så gikk jeg gjennom en fase av hykleri. Jeg trodde jeg hadde tilgitt meg selv og mine medmennesker så mye, og var så "full av kjærlighet", når jeg i virkelighet drev med en voldsom undertrykking av mine følelser og løyg for meg selv. Så jeg fløt på en falsk rosa sky, og så sa det "pang".

Deretter var jeg blitt så flink til å trekke projiseringene mine, at jeg begynte å være desperat, fordi de andre gjorde ikke likedan. Jeg ble desperat for at kun jeg var den stygge ulven. Jeg så meg selv så, så ond. Jeg brukte Jesus som om det var magi. I virkeligheten valgte jeg egoet som kanal, og Gud skal vite at egoet er flinkt til å ape etter den Hellige Ånden. Så ble jeg veldig aggressiv overfor de andre. Jeg brukte ACIM som maktmiddel overfor andre, jeg ville prestere, jeg presset meg selv. Det holdt på å gå galt, men fikk god hjelp av mine venner.

Så lærte jeg å være snill med meg selv. Jeg lærte å bedre skille hva som var egos stemme og hva som var den hellige Ånds stemme. Jeg lærte at ACIM er skrevet ut fra to nivåer, så tingene falt mer på plass.

Studiene har vært veldig konsentrerte, for så å være veldig lite fokuserte, med lange periode der jeg åpnet og åpner boken kun på tirsdagsmøtene våre.

Og mitt i alt det jeg forteller har jeg hatt kun noen få sekunder av total fred, en hellig stund der jeg har erfart betingelsesløs kjærlighet. Kun noen få sekunder fordelt på flere episoder. Men disse stundene gjør at ACIM er min vei. Det er ingen vei tilbake for meg, lange hvilepauser, undertrykking, frykt, der jeg er meget ufokusert og totalt inne i verden, slukt av hverdagen, eller verdens tilstand. Men på en eller annen måte er prosessen min der i bakgrunnen, og jeg vet hva JEG DRIVER MED: FLYKT. Og så har jeg lært å delvis akseptere dette.

OK! Jeg kunne fortelle så mye mer. Men det er i store trekk prosessen min. Det å vite at JEG KAN VELGE TANKESETT, at jeg ikke er offer er kanskje det aller største, ved siden av de hellige stundene og tilgivelsesmiraklene jeg har erfart.

En siste ting. Mitt ego elsker den intellektuelle utfordringen og den strenge, fascinerende logikken.

Lykke til med din prosess! "Broderlige" hilsener til deg fra Eva Tennfjord