Skrevet av Laila Randi Henriksen etter ACIM sommersamling 2003

Alltid var han hos meg
denne broren min
som kom fra det samme opphav
det samme nullpunkt
som de andre brødrene våre

Stående ved siden av ham
befant jeg meg på stasjonen
som skulle føre oss ut på drømmereisen
som vi hadde valgt oss i vilske

Husker du det vennen min
ja tror du husker
men du vil ikke
bekjenne at du tok det fatale trekket
vi tok
det grusomme valget
i vilske
ja jeg vet du vegrer
og ikke vil vedgå det

Men jeg husker du ville dra du også
hjemmefra

Og siden snakket vi om grunnlaget
for dette valget
dette steget
og du som var moden og klartenkt
fortalte meg lenge etter
at vi hadde kommet fram
og vi hadde skjønt hva vi gjorde

Du fortalte meg hva som hadde skjedd
den natten drømmen ble til virkelighet
og viste seg å ha et  innhold som gjorde
at vi alle glemte å le
i det øyeblikket
da avgjørelsen om avreisen måtte taes

For hemmeligheten med
reisen gikk ut på
at vi endelig skulle bli fri
og benytte oss av den frie vilje
som vi fikk i fødselsgave

Ingen latter hørtes
da vi toget ut fra stasjonen
vi alvorskledde unge
som halvt i søvne kjente trykket
da vi dro

Og planen var at vi skulle skape oss et hjem
som nybyggere ønsker og må
vi skulle skape vår egen verden
med kapitalen vi fikk
med oss fra hjemmet

Men jeg husker mitt såre hjerte
da du allerede før reisen var over*
så på meg med et blikk
jeg ikke hadde sett før
og jeg ble redd

Dine øyne hadde fått dette
fremmede over seg
som jeg jo alltid siden skulle se
i øynene til brødrene

Et blikk av avstand
som jeg ikke kunne tolke
som jeg ikke kunne elske

Jeg husker lite av selve reisen
bare det at du var med meg
og at vi ville det slik
hadde valgt det
og ikke lot oss stoppe

Ja frihet og egen vilje
var svillenes sang
der vi styret gjennom natten
på vei
mot vår verden

Og med det hele
er det dette
som forbauser meg mest
dette hvor fort vi
glemte hvem vi var
og hvor vi kom fra

Er det virkelig mulig
å klippe tiden vekk
fra tid etter
på denne måten
når vi ikke en gang snakker om fortid
men evighet av tid

Å glemme selv den minste detalj
av vår væren
før turen
før det vi kaller tid
Og du minnes vel
alle de gangene
vi satt
både i morgenlyset
og ved  skumringstiden
og snakket
om hvor vi kom fra
og aldri kunne vi lenger
finne ut ev det
ingen kunne lenger si oss det
alle våre fantasier og fabler
tilfredsstilte oss ikke
for å bringe oss et glimt av lys over tiden
før tiden

For friheten gav oss dette
denne glemselens beleilige milepæl
at vi ikke kunne huske

For du vet og fult forstår
at dette var
syndens kjerne
å ikke ta ansvar for avgjørelsen ved reisens start

Nå nei
jeg skylder på deg
og sier at jeg
gikk med for din skyld
du lokket meg
og jeg bet i det sure eple

Men jeg vil
og kan i glimt
ja jeg kan nå når jeg er blitt gammel
og det er sent i verden
huske han
som i skyggen av månelyset
sto på grusveien
ved stasjonsområdet
han som aldri kan bli
annet enn vår far
han som er vår far
og fyller alt som er
ordets rette betydning

Han som tiden ikke har kunnet ramme
og som alltid bare er

Som en far
forsto han hva som skjedde
der og da
og han viste med sikkerhet
hvordan det ville ende

Siden det var natt
og siden vi drømte
tok vi aldri farvel
og han ville det slik
intet farvel var nødvendig

Historiens gang og avslutning var kjent
og fullendt
i samme øyeblikk den tok sin begynnelse

Men hans sønn levde
videre
ulykkelig uvitende om
sin fars storhet

Men nå når du og jeg
har kommet til sans og samling
en smule
litt
i øyeblikk av klarhet
øyner vi det hele

Vi ler igjen
vi fortapte
og vi ser igjen
litt

Og vi vet at i dette
pustende
pesende øyeblikk
er vi etter vår frie vilje
tilbake ved reisens start