EKIM Stavanger

Hvem er vi? Hva er ACIM®? Hjem



  Hjem
  ACIM-studiegrupper
  Aktuelle linker
  Arrangementer
  Bibliografi
  Hva er ACIM®?
  Hvem er ACIM Stavanger?
  Kontaktpersoner
  Kunngjøringer
  Kunstneriske aktiviteter
  Medlemsliste
  Ofte stilte spørsmål
  Oversettelse av bøker
  Oversettelser av ACIM
  Oversettelser av artikler o.l.
    Det enestående med EKIM
    EKIM: Fremdeles et lite håp
    Forsoning i korsfestelse
    Hvordan nærme seg EKIM
    Lære å lytte
    Ord og uttrykk
    Sette de onde under tiltale
    Urtekst
    Å reise seg fra sandkassa
    Å tilgi mishandleren
  Registreringsskjema
  Selve ACIM-boken
  Vi deler tanker og erfaringer




Glemt passordet?

Å tilgi mishandleren: Vårt eneste håp [Forgiving the Abuser: Our only Hope].

WAPNICK, Kenneth. Å tilgi mishandleren: Vårt eneste håp [Forgiving the Abuser: Our only Hope]. The Lighthouse vol. 17 nr. 1 mars 2006.; oversatt av Inge B. Vardehei. Revidert 2010-10-24. Sandnes: IBV, 2006. Alle sitater fra ACIM er korrigert iht. den norske EKIM 1. utgave 1. opplag 2010.

 

Å TILGI MISHANDLEREN: VÅRT ENESTE HÅP

 

Kenneth Wapnick, Ph.D.

 

For en del år siden ble jeg spurt av dr. Lois Einhorn, professor i kommunikasjon ved statsuniversitetet i New York, Binghamton, om å gi et bidrag til hennes bok: Tilgivelse og barnemishandling: Ville du tilgi? I form er boken laget etter mønster fra Simon Wiesenthals1 bok Solsikken, som presenterer sine opplevelser av å være ute av stand til å tilgi en ung tysk soldat. Imidlertid består hovedinnholdet i den boken av reaksjoner fra mange forskjellige verdenskjente mennesker om hvordan de ville reagert dersom de var i tilsvarende situasjon.  Lois’ bok handler om hvordan hun ble mishandlet som barn, som langt overskrider ethvert annet vitnesbyrd i grusomhet og ondskap jeg har lest eller hørt om. Boken er nylig blitt publisert, og jeg skriver min reaksjon på ny, som er en blant 53 svar. De som er interessert i å kjøpe Tilgivelse og barnemishandling: Ville du tilgi? kan gjøre det ved å gå til Lois’ web-side: loiseinhorn.com.

Til dette nyhetsbrevet har jeg inkludert et etterord som presenterer noen tilleggsobservasjoner om dette ekstremt viktige tema.


 


Å tilgi mishandleren

 

Når vi lever i denne verden er det vanskelig å ignorere det brutale faktum av hva Robert Burns refererer til som menneskets umenneskelighet mot mennesket. Tegnene har alltid vært med oss: fra brutaliteten i det gamle Rom til nåtidens holocaust under Nazi-Tyskland, Sørøst-Asia, Rwanda og Bosnia2; fra tortureringer begått i politiske og religiøse idealers navn til de altfor alminnelige historiene om barnemishandling og tortur, slik som vi har fått det fra Lois Einhorns malende skildring av livet i sin psykologiske dødsleir. En av de største utfordringer for enhver observatør av den menneskelige tilstand er hvordan vi kan finne mening i slikt. Og det viser seg å være en særegen menneskelig tilstand. Dyr dreper, men nesten alltid ut fra fysiske behov, og ikke ut fra det psykologiske behov til en ubarmhjertig sadist, som har til hensikt å forårsake skade mot andre, ofte brutalt. Det er et biologisk faktum at alle levende ting må bli fôrt opp fra eksterne kilder for å dekke deres overlevelsesbehov, inkl. mat, vann, oksygen, karbondioksid, lys osv. Det er også et psykologisk faktum at mennesker har et sterkt behov for å projisere deres ubevisste mørke hat mot seg selv på andre. Denne kritiske dynamikken resulterer i en tilstand hvor de tror, og så opplever, at de magisk er i stand til å unnslippe smerten fra denne skyld eller hat ved å angripe andre – verbalt, eller atferdsmessig i deres tanker, eller en kombinasjon av begge.

Disse mørke kreftene av hat i oss, kan

 

1 - Berømt konsentrasjonsleiroverlevende og nazijeger.

2 – Dette var skrevet før de nylige grusomhetene i Midt-Østen.

 

 

reduseres til våre behov for fysisk og psykologisk overlevelse – et skyldbetynget behov som til syvende og sist uttrykker prinsippet om at ”noen må tape dersom jeg skal vinne”. Det er denne altfor menneskelige tendens til å finne glede, tilfredsstillelse og vinne på bekostning av andre som renner som en blodstenket tråd ned gjennom vår historie, både i samfunn og individer. Det klare faktum at en ondskapsfull minoritet lever skamløst ut på denne måte rydder ikke av veien tilstedeværelsen av de samme tendenser i oss alle. Freuds systematiske studie av dynamikken ved projeksjon – hvor vi ikke kan akseptere at det vi ser utenfor oss også finnes inni oss – hjelper oss til å forstå hvordan dette fenomenet om projisert hat fungerer i alles underbevissthet. A Course in Miracles, et nåtidig åndelig tankesystem som bygger på Freuds psykodynamiske innsikt, tilbyr oss et åndelig perspektiv, som fullt ut rettferdiggjør vår fysiske/psykologiske erfaring i denne verden. På samme tid stadfester det vår Identitet som ånd, det sanne Selv som fullstendig overskrider denne materielle verden, som vår Skaper selvsagt gjør, den dualistiske og illusoriske verden av godt og ondt, offer og mobber, liv og død.

A Course in Miracles underviser at ”projeksjon lager oppfattelse” og at verden er ”det ytre bildet av en indre tilstand” (T-21.in.1:1,5). Derfor røper tankene i våre sinn våre oppfatninger av en ytre situasjon vi ønsker å fornekte. Det sier seg selv at f.eks. å beskylde noen å være synder pga. voldtekt ikke betyr at jeg beskylder meg selv for den spesifikke form for voldtekt. Imidlertid er meningen med en slik aggressiv handling helt sikkert i meg også – behovet for av og til å dominere andre gjennom ren makt vha. vilje eller fysisk styrke for å få mitt begjær oppfylt; ikke å bry meg om den andre person, men bare meg selv. Igjen tør ikke denne tendensen være så ekstrem eller så voldelig i uttrykk som seksuell voldtekt, men ikke desto mindre eksisterer den i oss alle. Og det er vår skyld over et slikt ønske som finner dens projiserte syndebukk i reelle voldtektsforbrytere. Deres åpenbare ”synd” tilfredsstiller utmerket dette behov for å finne et passende objekt for projeksjon, og tilslører realiteten ved vår felles enhet både som barn av kjødet og av ånden. Med ordene til Harry Stack Sullivan, grunnleggeren av Skolen for Mellompersonlig Psykiatri: ”Vi er alle mye mer simpelthen menneskelige enn på annen måte …” Å være ”simpelthen menneskelig” bærer ikke med seg bare kapasiteten til å tilfredsstille våre høyeste lengsler etter kjærlighet og enhet, men dessverre også våre laveste. Som Sullivans redegjørelse fortsetter: ”… enten vi er lykkelige eller fremgangsrike … elendige og mentalt syke, eller hva som helst.” Utfordringen vår er at vår felles menneskelighet – både for godt og ondt – ikke alltid er så lett synlig.

Da Anna Freud var midt i tenårene gikk hun en tur med sin berømte far, og da de passerte noen vakre wiener-hus sa Freud til sin datter: ”Ser du disse yndige husene med deres yndige fasader? Ting er ikke nødvendigvis så yndige bak fasadene. Og slik er det med menneskene også.” Vel, en kunne kanskje tilføye ”alle mennesker” til Freuds henvisning, en tilføyelse som psykoanalysens far helt sikkert ville ha samtykket i; han som var så oppmerksom på de mørke kreftene som lurer i alle medlemmer av vår art.

Dersom vi fullt ut realiserer vår uatskillelige helhet som Guds åndelige skapninger må vi være villige til å tilgi, i den hensikt først å se på det ytre hat – projeksjonen av hatet i oss selv – og så hinsides til den kjærlighet som virkelig forener oss alle til ett Selv. Uten dette avsluttende skritt er vi dømt til hva Freud kalte den gjentatte tvang; i dette tilfelle å være tvunget til som art å gjenta endeløst syklusen med skyld og hat, selvforakt og misbruk, frykt og angrep: Grusomheten som er så karakteristisk for vår historie, både på de kollektive og personlige nivåer. Alle klinikere er mer enn fortrolige med det sykliske mønster hvor mange mishandlede barn vokser opp, bare for å bli voksne mishandlere. Og den leie offer-bedrager-syklusen, som så sørgelig leves ut av enkeltindivider, rekapitulerer seg selv i livet i både store og små grupper.

Jeg ville ikke være mye av en psykolog dersom jeg ikke var oppmerksom på de destruktive konsekvenser av fornektelse, og jeg er helt opplagt ikke talsmann for å holde tilbake minner og tanker, såre følelser, ydmykelse og raseri, eller forsøke å overse dem i den såkalte tilgivelsens ånd. Det er faktisk slik at i mange tilfeller er en eller annen form for terapi påkrevd, som et middel hvor folk først da kan komme til å akseptere den smerte som er blitt nektet dem så lenge. Dette er et avgjørende skritt i tilgivelsesprosessen dersom en omsider vil bevege seg hinsides fortidens minner, vonde og fulle av arr, til en følelse av et fullstendiggjort selv, som alene kan skjenke innfrielse og lykksalighet. Nok en gang må vi ikke fornekte det som er blitt gjort med oss, men vi har alle evner til å vokse hinsides et bedragerisk selv-konsept, for å realisere vårt sanne potensial som hele vesener. På denne måten demonstrerer vi overfor våre mishandlere at uansett deres handlinger vil de til syvende og sist ikke være skadelige for oss, for vi er i stand til å bruke opplevelsen som et middel til personlig vekst. Hovedsakelig betyr ikke dette å tillate andre å mishandle oss eller andre uhindret; poenget her er vår holdning til angriperen. En kan helt unektelig handle på en fast, handlekraftig måte for å hindre angrep og mishandling uten ledsagende følelser av hat og hevngjerrighet.

A Course in Miracles legger vekt på at våre oppfatninger har innebygde fortolkninger. Med andre ord, mens våre sanseorganer rapporterer bilder av hat, misbruk og lidelse tilbake til oss, behøver ikke disse å bli instrumenter med makt til å berøve oss vår evne til å vokse, modnes og til slutt oppnå indre fred, ikke bare psykologisk, men også åndelig. Dersom disse mørke formene er tildelt en slik makt ligger ikke ansvaret på selve hendelsene, men at vi har gjort hendelsen mektigere enn Guds kjærlighet, vår Kilde og konstante veileder for vekst og inspirasjon for forandring. Denne erkjennelse blir grunnlaget for sann tilgivelse: Intet i hele verden har makten til å ta fra oss vår indre fred og følelse av helhet, hvor klanderverdig, motbydelig og ondskapsfullt det enn er. I virkeligheten hviler den eneste makt som kan prestere dette inni våre egne sinn, som alene kan velge fred eller krig, tilgivelse eller angrep, kjærlighet eller hat. Et slikt prinsipp byr oss alle en altoverskyggende utfordring. Men, det er en utfordring vi vet kan bekjempes, som i det inspirerende eksempel fra de nederlandske Tiklangssøstrene og wieneren Victor Frankl under nazistenes holocaust. Derfor trenger vi ikke å gi begivenhetene fra våre individuelle liv makten til å berøve oss fra å oppnå det høyeste åndelige mål vi streber etter: medvitende, virkelig medvitende, om vår Identitet som ånd, en del av den levende og kjærlige Guds enhet. Ekstreme eksempler på brutalitet kan gi oss muligheten til å overvinne den lettvinte fristelse til å hate, og istedenfor kalle på den indre Kjærlighet, som lærer oss hvordan vi kan tilgi andre og så oss selv.

En middelaldersk legende gir oss et vakkert eksempel på visjonen om sann tilgivelse, et ideal vi alle burde håpe å oppnå en dag: Jesus og hans disipler hadde kommet sammen for å holde den Siste hellige nattverd. De satt rundt bordet og ventet idet en stol fortsatt var ledig. Da kom Judas inn. Jesus gikk bort til ham og hilste ham varmt: ”Velkommen broder. Vi har ventet på deg.” I samme stil underviste den kristne filosofen Origen fra det tredje århundre med ord som ikke gjorde ham elsket av kirkens autoriteter, at selv djevelen ville bli frelst til slutt. Med andre ord ville og vil alle mulige tilsynelatende atskilte fragmenter fra Guds åndelige skapelse vende hjem, siden Guds kjærlighet bare kan omfatte helhet. På denne måte gjenspeiler vår tilgivelse her i verden den helhet og enhet vi alle deler som ånd.

For så å oppsummere: Lois Einhorns forstyrrende eksempel på en ekstrem form for brutalt å bli gjort til offer, lar oss alle få enda en anledning til å projisere vår fortolkning av hendelsene, og gir dem makten til å tilintetgjøre vår visjon om en felles menneskelighet. Imidlertid er det en annen måte å se på situasjonen på: vi roper alle om hjelp, og særlig sadistene som peker ut ofre. Og dette ropet om hjelp gjenspeiler vår felles Identitet som ånd. Dersom Gud er sann kjærlighet, da kan ikke helheten ved denne kjærlighet ha noen unntak. På denne måte er det at nettopp den mest avskyelige handling demonstrerer det desperate rop om hjelp og kjærlighet, som bare så vidt ligger under overflaten av handlingens ondskapsfulle form, dersom vi ser velvillig på den. Det er det samme rop som roper ut i oss alle. Det eneste som gir denne verden mening er å lære å gi dette rop en stemme. Å etterlate dette rop uhørt bærer med seg den fryktelige risiko av å fortsette et liv med berettiget hat, som uten stopp heller søker å straffe andre enn barmhjertig vedkjenne vårt eget behov for barmhjertighet og tilgivelse. I disse dagers verdenskriser overværer vi alle de forferdelige implikasjoner av ikke å ta hensyn til dette rop. Vårt eneste håp – personlig og kollektivt – ligger i å se på det innvendige hat som forener oss alle i galskap, men som samtidig er forsvaret mot den kjærlighet som forener oss alle i forstandighet. I slikt håp finnes det sanne Guds Kongedømme: en Gud av altomfattende kjærlighet, en Gud av fullkommen enhet, en Gud hvis helhet omslutter alt og alle, uten unntak.

 

Etterord

 

I vårt nyhetsbrev fra mars 2004, endret jeg musikkolog H. C. Robbins-Landons uttalelse om Mozart slik:

 

A Course in Miracles er den beste unnskyldning vi noensinne kan komme på for menneskehetens eksistens, og når alt kommer til alt gir det oss kanskje fremdeles et lite håp om å overleve til slutt.

 

Håpet i Mozart og A Course in Miracles er at i det store og hele, til tross for verdens kaos, for ikke å nevne våre personlige verdener, skinner fremdeles ”et lys i mørket” i våre sinn (T-15.XI.2:1-2). Uansett hvilke andre grunner folk er blitt tiltrukket av A Course in Miracles, og folk kan vel bli tiltrukket av feilaktige grunner, er der ikke desto mindre et eller annet som gir gjenklang i alle gjennom dets ord, enten de forstår Kurset fullt ut eller ikke, eller sågar forstår det i det hele tatt. Jesu ord gir oss håp, fordi de kommer fra og peker på en virkelighet hinsides denne verden. Hans budskap om tilgivelse er mer og mer aktuell nå som fortellinger som Lois sine fortsetter å dukke opp nesten daglig – fortellinger som snakker om utenkelig grusomhet og mishandling begått mot personer, for ikke å nevne raser, religioner og politiske grupperinger.

Enhver individuell eller kollektiv mishandling er forferdelig, ikke bare på grunn av grusomheten knyttet til selve handlingen, men fordi den minner oss om mishandlingen vi alle skjuler inne i våre atskilte sinn, og som vi for det meste er uvitende om. Siden folk i deres rette sinn aldri ville ønske velkommen mishandling av enhver natur, kan den ikke desto mindre tjene til et hellig formål når den en gang har inntruffet. Som Kurset sier om spesiellhet, som alltid er råttent uansett dets tilsynelatende velvillige former:

 

Slik er den Hellige Ånds vennlige oppfattelse av spesiellhet: Hans bruk av det du laget, til å helbrede, i stedet for å skade (T-25.VI.4:1).

 

Med hensyn til dette, ”et ekstremt eksempel er et særlig nyttig hjelpemiddel” (T-6.in.2:1). Den er nesten umulig å overse, og kan peke på egoets hittil ukjente tankesystem for oss, for egoet er holdt praktisk talt utilgjengelig, skjult og beskyttet av ”den beslutning som glemselen gir dobbelt vern (W- pI.136.5:2): Sinnets beslutning om skyld, og dets projeksjon av skyld inn i den materielle verden av atskilte kropper. Å bevege seg hinsides disse to tilsynelatende ugjennomtrengelige skjold, og oppnå adgang til hukommelsen i vårt sanne Selv – begravd i sinnets tildekte hvelv av frykt – er mildest talt en skremmende oppgave:

 

For skyldens virkelighet er den illusjon som synes å gjøre den tung og ugjennomskinnelig, ugjennomtrengelig, og til et virkelig fundament for egoets tankesystem (T-18.IX.5.2).

 

Ikke desto mindre er ”dens ugjennomtrengelige tilsynekomst helt og holdent en illusjon” (T-18.IX.6.2), og der er en vei for å bevege seg hinsides dens vegger av ”solid granitt”. Dog må det et radikalt skifte i oppfatning til for å kunne bevege seg hinsides formen til innholdet. Dette er det skifte som årsaken handler om – den Hellige Ånds rettsinnede tanke om tilgivelse:

 

Synden [eller skyld] er en blokkering - satt lik en tung port, låst og uten nøkkel, som en sperre tvers over veien til freden … Kroppens øyne ser den som massiv granitt, så tykk at det ville være galskap med forsøk på å passere den. + Men fornuften ser lett gjennom den, fordi den er en feil … Fornuften vil fortelle deg at det ikke er feilens form som gjør den til en feil … Kroppens øyne ser bare formen. De kan ikke se bortenfor det som de ble laget for å se … ute av stand til å se bortenfor syndens granittblokk, mens de stanser ved den ytre formen av ingenting … Men hvordan kan en synsevne som stopper ved intethet som om den var en tykk mur, se sant? Den holdes tilbake av formen, siden den ble laget for å garantere at ingenting annet enn form vil bli oppfattet (T-22.III.3:2,4-5;5:1,3,4,6,8-9).

 

Gjennom A Course in Miracles blir vi ikke bare undervist i at kroppen og dens verden er illusjoner, men at de tjener til et strategisk formål i egoets tankesystem om atskillelse. De avleder vår oppmerksomhet fra sinnets beslutning om skyld, og hindrer oss derved for alltid å endre våre sinn. Jo mer uimotståelig formen på feilen er – ekstrem smerte og nytelse, synd og hellighet – jo mer tiltrekkende er dens rolle som et forsvar. På den andre side har den ingen makt til å skjule sinnets innhold, når formen sees på gjennom Jesu milde kjærlighetens øyne: Den opprinnelige og eneste misoppfatning ved å velge egoets gjennområtne tankesystem om atskillelse (drep og bli drept – M-17.7:11) over den Hellige Ånds helbredende tankesystem om Soning (slammen, eller ikke i det hele tatt – T-19.IV-D.12:8).

Imidlertid gjenstår det faktum at gjennom kroppen og den beskyttelse dens natur gir oss, kan vi ikke få tilgang til denne eldgamle misoppfatning, ettersom vi leser i håndboken:

 

Tiden går således faktisk bakover til et øyeblikk så gammelt at det ligger hinsides all hukommelse, og hinsides selv muligheten til å huske (M-2.4:1).

 

Likevel kan vi huske det indirekte, ved å erkjenne at vi hele tiden gjentar vår eneste feil, ved å velge egoet fremfor Gud og frykt fremfor kjærlighet:

 

Hver dag og hvert minutt av hver dag - og i hvert øyeblikk som hvert minutt rommer - gjenopplever du bare dette ene øyeblikk da redselens tid tok kjærlighetens plass|              (T-26.V.13:1).

 

Siden vi alle er udugelige til å lære, idet vi konsekvent lærer fra den galne lærer, må det ofte en drastisk situasjon til for å fordrive vårt rotfeste i egoets tankesystem av bedrag og bebreidelse. Mishandling, som aldri er den Hellige Ånds Vilje, kan ikke desto mindre bli brukt av Ham til et annerledes formål. Med andre ord, så snart sinnets beslutningstaker har valgt dets manuskript, bruker vår milde Lærer det til å lede oss hinsides smerten til Guds fred:

 

Den Hellige Ånd tar deg vennlig i hånden og følger dine spor tilbake fra galskapens reise utenfor deg selv, og fører deg nennsomt tilbake til sannheten og tryggheten i ditt indre. Alle dine sinnssyke projeksjoner og ville surrogater, som du har anbragt utenfor deg, fører Han til sannheten. Slik reverserer Han reisen mot galskap og gjenoppretter din forstand (T-18.I.8:3-5).

 

Stigen som atskillelsen ledet oss ned (T.28.III.1:2) – ”vanviddets bane” – går gjennom det urettsinnede tankesystems mishandling og ender i den fysiske verdens mishandling. Således vender vår reise med den Hellige Ånd prosessen, idet Han leder oss opp trinnene i stigen: verden, det urette sinn, det rette sinn til Himmelens Ene Sinn, som er fullstendig hinsides stigen. Han begynner undervisningen der vi tror vi er – i den gjennområtne verden av smerte og lidelse – og hjelper oss til å forstå at vår sansemessige verden var laget for å romme et hemmelig ønske (T-24.VII.8:8-10): begjæret etter å eksistere som en atskilt eksistens, med berettiget uskyld i dets ansikt. Med andre ord: Vi eksisterer, men noen andre er ansvarlige for all vår elendighet i livet, noe som vår lidelse fra den forårsakete skyld vitner om. Det er behovet for å forsterke dette selv-konsept med uskyldens ansikt (T-31.V.1-2) som leder oss til å sette pris på vår mishandling, uansett hvor smertefull den måtte være. Denne betraktning av egoets plan oppfordrer oss å lide ved andres hånd. Dog kan vi se gjennom egoets motiver ved den fasthet vi klynger oss til våre bitre minner, og pleier arrene fra det som er blitt gjort med oss. Slik beskriver et avsnitt i Kurset dette ondskapsfulle vanvidd:

 

Men enhver plage som du lider under, ser du som bevis på at han [din mishandlende broder] er skyldig i angrep. Slik vil du gjøre deg selv til tegnet på at han har mistet sin uskyld, og bare trenger å se på deg for å innse at han er blitt fordømt … Hver gang du samtykker i å lide, å bli berøvet noe, å bli urettferdig behandlet eller å ha behov for noe, anklager du bare din bror for å angipe Guds Sønn. Du holder opp et bilde av din korsfestelse for hans øyne, slik at han kan se sine synder skrevet i Himmelen med ditt blod og din død - og du går foran ham, stenger porten og dømmer ham til helvete (T-27.I.2:2-3; 3:1-2).

 

Derfor går vi alle på denne jord med våre minner om tidligere krenkelse og mishandling. Vi klynger oss til dem som bevis på at vi er uskyldige, og at andre er skyld i vår lidelse til et punkt der de ville bli dømt til helvete, mens vi vender vi tilbake til Himmelen som Guds uskyldige Sønn.  Og igjen blir selv denne underordnede gevinst ved å demonstrere vår urettferdige behandling for mye å bære:

 

Smertetoleranse kan være høy, men den er ikke uten grenser. Med tiden begynner alle å innse, om enn vagt, at det finnes en bedre måte (T-2.III.3:5-6).

 

Denne bedre måte er tilgivelse, som påkaller oss å endre våre liv fra å nære realiteten ved atskillelsen til å reflektere over enheten ved vår skapelse. Jesus lærer oss at alle som er involvert i våre liv – de gode og de onde, de mishandlede og mishandlerne – er del av det samme Sønneskapet til hvilket vi tilhører; virkelig, til hvilket vi alle tilhører. Den sterke fristelse til å ekskludere våre mishandlere er den perfekte anledning til å lære at vi bare ekskluderer oss selv:

Jeg har fra tid til annen sitert fra Helen Schucmans første dikt, ”Julens gaver”. Åpningslinjene er direkte aktuelle til dette tema:

 

Kristus går ikke forbi noen. Men dette vet du at

Han er Guds Sønn. Du gjenkjenner Hans berøring

Av universell ømhet. Hans Kjærlighet

Rekker ut til alle. Hans øyne skuer

Guds Kjærlighet i alt Han ser.

(Guds gaver, s. 95; mine kursiver)

 

Dersom bare de mishandlede skal synes synd på, dersom bare ofrene er gjenstand for vår sympati, da opprettholder vi realiteten ved det fragmenterte Sønneskap, til glede for enhvers ego. Men, både mishandleren og offeret har like mye behov for vår medlidenhet og sympati dersom Jesu sannhet blir akseptert. Hvem andre enn de usikre, ensomme og engstelige (T-31.VIII.7:1) ville overhodet søke å skade en annen? Hvem andre enn de usikre, ensomme og engstelige ville overhodet vandre her, så langt hjemmefra?  Sant å si hvem andre enn de usikre, ensomme og engstelige er her? Og således er ingen – offer eller den som gjør en til offer – fritatt fra Kristi visjon, Som ser alle Guds tilsynelatende atskilte Sønner som en – et urettsinnet ego; en rettsinnet Hellig Ånd; en beslutningstaker.

Dersom vi således er oppriktige i vår bønn om å bli tilgitt og våkne fra denne marerittaktige drøm om atskillelse, smerte og død, må vi også være oppriktige i vår villighet til å praktisere leksjonene, som er midlene til å oppnå dette mål. Det er den alt-inkluderende natur ved tilgivelse, som omfavner alle folk uten unntak, som gjør at praktiseringen av A Course in Miracles er så vanskelig, og på samme tid livsnødvendig for vår tid. Jesus har oppfordret oss til å tilgi som han gjør. Vil vi svare? Intet annet enn skjebnen til en verden som mishandler og blir mishandlet avhenger av det.

ACIM SOMMERSAMLING PÅ BOLÆRNE 30.07-02.08 2015
 

 

Intet virkelig kan trues

Intet uvirkelig eksisterer

Heri ligger Guds fred

 

-------------------------------------------- EKIM sommermøte PÅ BOLÆRNE 30.07-02.08 2015 -------------------------------------------



Dette er en uoffisiell side om Et Kurs i mirakler (A Course in Miracles®).
Ideene uttrykt på denne siden er forfatterens personlige tolkning og er ikke nødvendigvis godkjent av "copyright" eieren til A Course in Miracles®.

Miracle Studies for Course Students

Miracle Studies for Course Students

by jjesseph

[ Join Now | Ring Hub | Random | << Prev | Next >> ]