EKIM Stavanger

Hvem er vi? Hva er ACIM®? Hjem



  Hjem
  ACIM-studiegrupper
  Aktuelle linker
  Arrangementer
  Bibliografi
  Hva er ACIM®?
  Hvem er ACIM Stavanger?
  Kontaktpersoner
  Kunngjøringer
  Kunstneriske aktiviteter
  Medlemsliste
  Ofte stilte spørsmål
  Oversettelse av bøker
  Oversettelser av ACIM
  Oversettelser av artikler o.l.
    Det enestående med EKIM
    EKIM: Fremdeles et lite håp
    Forsoning i korsfestelse
    Hvordan nærme seg EKIM
    Lære å lytte
    Ord og uttrykk
    Sette de onde under tiltale
    Urtekst
    Å reise seg fra sandkassa
    Å tilgi mishandleren
  Registreringsskjema
  Selve ACIM-boken
  Vi deler tanker og erfaringer




Glemt passordet?

Forsoning ligger i korsfestelse [In Crucifixion is Redemption layd].

WAPNICK, Kenneth. Forsoning ligger i korsfestelse [In Crucifixion is Redemption layd]. The Lighthouse vol. 18 nr. 2 juni 2007; oversatt av Inge B. Vardehei. Revidert 2010-10-28. Sandnes, IBV, 2007. Alle sitater fra ACIM er korrigert iht. den norske EKIM 1. utgave 1. opplag 2010.

 

”FORSONING LIGGER I KORSFESTELSE”

Jesus som femtekolonne1

 

Kenneth Wapnick, Ph.D.

 


Introduksjon: Sammensvergelsen

 

En av Helen Schucmans2 favorittbøker var G. K. Chestertons Mannen som var Torsdag. Chesterton var en meget fin kristen forfatter fra begynnelsen av det tjuende århundre, og var berømt for sine mystiske historier om Fader Brown. Den første delen av Mannen som var Torsdag var kanskje hans beste arbeid, og kan leses som en spennende spionroman, idet den tar for seg en verdensomspennende sammensvergelse av anarkister. Hver av de sammensvorne har fått navn etter de forskjellige ukedager, hvor lederen passende blir kalt Søndag. Bokens hovedperson, en dikter og politietterforsker, som er rekruttert til stillingen sin, blir kalt Torsdag, herav bokens tittel. Den mystiske Søndag er både fryktet og hatet, og til slutt blir det avslørt at han er Jesus, den største sammensvorne av dem alle.

Jeg har ofte tenkt på denne boken i årenes løp. Ikke bare fordi den var den første boken Helen ga meg for å lese etter A Course in Miracles, men fordi den på mange måter gjenspeiler Kursets villedende egenskaper, som synes å si en ting mens den underviser en annen. Kursets ”anarkistiske” syn på verden – der er ingen – gir dessuten et falskt inntrykk av dets omformede visjon om verden. På den annen side – Jesus liker alltid å se ting på to måter – A Course in Miracles er virkelig villedende i sin språkbruk. Således er der for eksempel avsnitt som antyder at Den Hellige Ånd eller Jesus gjør spesielle ting for oss i verden, reagerer på våre spesielle behov og svarer på våre spesielle bønner:

 

 

__________________________________

 

1. En femtekolonne refererer til en hemmelig gruppe av sabotører som streber etter å undergrave den etablerte orden fra innsiden. Begrepet oppsto under den Spanske borgerkrig da, idet fire av hans hærkolonner marsjerte mot Madrid, en nasjonalistgeneral refererte til sine støttetropper i hovedstaden som sin ”femtekolonne”.

2. Hun var den som tok imot og skrev ned A Course in Miracles.

 

 

Den Hellige Ånd vil besvare ethvert spesifikt problem så lenge du tror at problemer er spesifikke. Hans svar er både mange og ett, så lenge du tror at det ene er mange (T-11.VIII.5:5-6).

 

Og så dette meget merkelige avsnitt fra arbeidsboken, hvor vi blir bedt om å spørre Gud ”svært spesifikt”:

 

Hva vil Du at jeg skal gjøre?

Hvor vil Du at jeg skal gå?

Hva vil Du at jeg skal si, og til hvem?

(W-pI.71.9:3-5; skråskrift utelatt)

 

Denne type utsagn får oss til å tro at verden på en eller annen måte er virkelig, tross Kursets gjentatte p

åstander om det motsatte. Eller selv om verden i virkeligheten ikke er virkelig, blir den da ikke desto mindre betraktet som om den var det. Dette fremgår av avsnitt som antyder hvor involvert Jesus og Den Hellig Ånd, og til og med Gud Selv, er i våre daglige liv. Det synes således som om Skaperen og Hans Håndtlangere på et eller annet vis sammensverger seg med oss mot Dem Selv i forsøket på å bevise at det fysiske univers i virkeligheten var her, og derved utsetter seg for hva som ville være Kursets fremste synd, dersom det tror på synd. Dette er beskrevet i Bønnenes lovsang som å gjøre feiltakelsen virkelig: ”Ikke se feiltakelse. Ikke gjør den virkelig” (S-2.I.3:3-4). Dette gjenspeiler den tredje kaoslov, som sier at Gud må tro hva Hans Sønn forteller Ham er sannheten om syndighet:

 

Dette er et prinsipp som vil definere hva virkelighetens Skaper… må tenke og hva Han må tro… Det anses ikke engang ikke som nødvendig at Han blir forespurt om sannheten i det som er fastslått som Hans overbevisning. Hans Sønn kan fortelle Ham dette… [og] må Han akseptere Sin Sønns overbevisning om hva han er… (T-23.II.6:2-4,6).

 

Imidlertid er realiteten den at Jesus er en dobbeltagent, dersom der noensinne var noen slik, en femte kolonne som trenger seg inn i verden, oppnår vår tillit, forkledd som en av oss ved å snakke vårt språk. Men, som Søndag, sjefanarkisten i Chestertons fortelling, er han faktisk tro mot Himmelen, til vår frelse; for her å oppheve vår tro på verden, slik at vi kan våkne fra dens djevelske mareritt og vende hjem.

 

Det villedende dualistiske språk: et annet formål med verden

 

Jesus er så god i sin konspiratoriske rolle at de fleste studenter av A Course in Miracles til og med ikke fatter at Kurset ikke er deres venn. Dets formål er helt sikkert ikke å gjøre dem lykkeligere her, selv om ordene behendig kan synes å mene det (f.eks. ”Guds Vilje for meg er fullkommen lykke” [W-pI.101]), men heller å hjelpe dem til å innse at de aldri kan bli lykkelige her. Således leser vi at Den Hellig Ånd lærer oss gjennom kontrast, og vil ha oss til å erkjenne forskjellene mellom vår elendighet og Hans lykke:

 

Du som har viet deg så urokkelig til elendighet, må først erkjenne at du er ulykkelig og ikke glad. Den Hellige Ånd kan ikke undervise uten denne motsetning, for du tror at å være ulykkelig er lykke (T-14.II.1:2-3).

 

Dette er meningen med erklæringen som denne artikkelens tittel var tatt fra: ”Forløsning anvendes ved korsfestelse, for helbredelse behøves ikke der det ikke finnes noen smerte eller lidelse” (T-26.VII.17:1). Denne ene setningen inneholder essensen i Kursets filosofi om hvordan vi bør leve meningsfylt i ”en tørr og ufruktbar verden, dit utsultede og tørstende skapninger kommer for å dø” (W-pII.13.5:1). I hjertet av denne egoørken kan vi likevel finne jord hvor våre liljer om tilgivelse gror og trives. Dette er fastslått på mange måter, som kan leses i disse to eksemplene fra teksten:

 

Kroppen ble ikke laget av kjærlighet. Likevel fordømmer kjærligheten den ikke, men kan bruke den med kjærlighet - og respektere hva Guds Sønn har laget, og bruke det til å redde ham fra illusjoner (T-18.VI.4:7-8).

 

Slik er Den Hellig Ånds vennlige oppfattelse av spesiellheten; Hans bruk av det du har laget, til å helbrede i stedet for å skade (T-25.VI.4:1).

 

Selv om ”verden ble laget som et angrep på Gud” (W-pII.3.2:1), og ble en projeksjon av egoets fundamentale angrepstanke om å fortrengte Guds plass på skapelsens trone, kan allikevel verden fortsatt bli brukt av Den Hellige Ånd som et klasserom. Der lærer vi at både verden og dens underliggende tanke er illusorisk. Uten å omdefinere verdens formål fra angrep til tilgivelse, ville der helt sikkert ikke være noen måte å våkne opp på fra egoets mareritt, som gjorde vårt selv til et substitutt for realitet.

Et annet spørsmål er relevant her, og avgjørende for å forstå tilgivelsens dynamikk: hvem snakker Jesus til i virkeligheten? Som han sier tidligere i teksten:

 

Hvem er denne ”du” som lever i denne verden? Ånden er udødelig, og udødelighet er en konstant tilstand. Dette er like sant nå som det alltid har vært eller alltid vil være, fordi det innebærer ingen forandring overhodet (T-4.II.11:8-10).

 

I virkeligheten er vår Identitet Kristus, vårt virkelige Selv. Imidlertid er det du, som ”lever” i verden i drømmen, vårt eget selv som beslutningstaker, som har projisert sin identitet fra sinnet til kroppen. Men siden ideer ikke forlater deres kilde, forblir dette selv innenfor sinnet, selv om det nå oppleves som en fysisk væren utenfor sinnet. Dette projiserte selv har som formål å skjule sinnet, slik at egoets opprinnelige beslutning for alltid vil fortsette å være uberørt. Men, siden vi bare kjenner dette selv, må Jesu undervisning om tilgivelse være uttrykt i vendinger vi kan forstå:

 

Alt dette [tilgivelse] ser tid og sted som om de var adskilte - for så lenge du tror at en del av deg er adskilt, blir det meningsløst med begrepet om en Etthet forenet som Ett. Det er innlysende at et sinn som er så splittet, aldri kan formidle kunnskap om en Etthet Som forener alle ting i Seg Selv. Og derfor må Det Som er i dette sinnet, og som virkelig bevirker at alle ting henger sammen, være dets Lærer. Men det må bruke et språk som dette sinn forstår, i den tilstand det tror det befinner seg. Og Det må bruke all læring til å føre illusjoner over til sannheten – mens Det tar alle falske forestillinger om hva du er, og leder deg bortenfor dem til sannheten som er bortenfor dem (T-25.I.7.1-5; min skråskrift).

 

På denne måte adopterer Jesus rollen som en femte kolonne, infiltrerende, som den var, vårt tankesystem om atskillelse (den tilstand hvor vi tror vi eksisterer i), og vinner vårt vennskap. Han tilpasser formen på sine ord og sin lære, for å uttykke et innhold som vi ellers ville være for redde for å høre. Her er eksempler på de prinsipper han presenterer for oss:

 

Soningens verdi ligger ikke i måten den blir uttrykk på. Faktisk vil den, hvis den brukes riktig, uunnvikelig bli uttrykt på den måten som er til størst hjelp for mottageren. Dette betyr at et mirakel, for å oppnå full virkning, må uttrykkes på et språk som mottageren kan forstå uten frykt. Dette betyr ikke nødvendigvis at det er det høyeste kommunikasjonsnivå som han er i stand til å bruke. Men det betyr at det er det høyeste kommunikasjonsnivå som han er i stand til å bruke akkurat (T-2.IV.5:1-5).

 

Siden vi har identifisert oss med egoets ”falske ideer” om atskillelse og spesiellhet er det dette språket Jesus må snakke. Ellers ville vår frykt gjøre oss døve for hans myndige stemme, hvor vennlig og god den enn måtte være. For å si dette på en annen måte: vi kan ikke våkne fra mareritt til virkelighet:

 

Så skremmende er drømmen, så tilsynelatende virkelig, at han ikke kunne våkne til virkeligheten uten skrekkens kaldsvette og dødsangstens skrik – om ikke en mildere drøm kom før hans oppvåkning og lot hans mindre opprørte sinn hilse velkommen, og ikke frykte, den Stemme som kjærlig kaller for å vekke ham - en mildere drøm der hans lidelse ble helbredet og hans bror var hans venn. Gud ville at han skulle våkne varsomt og med glede, og ga ham midler til å våkne uten frykt (T-27.VII.13:4-5).

 

Disse vennligere og lykkelige mirakeldrømmer kan betegnes som indirekte tilnærmelser, hvor den fullkomne Guds Kjærlighet gjenspeiles – indirekte – i mulighetene for tilgivelse gitt ved våre spesielle forhold. Dette igjen stadfester behovet for Jesus som en femte kolonne; samtidig som han snakker vårt dualistiske språk undergraver han nettopp dets grunnlag for atskillelse. Således leser vi:

 

Indirekte bevis for sannheten i en verden laget av fornektelse og uten retning…

Den Hellige Ånd må derfor begynne Sin undervisning med å vise deg hva du aldri kan lære. Hans budskap er ikke indirekte, men Han må innføre den enkle sannheten i et tankesystem som er blitt så forvridd og innviklet at du ikke kan se at det er uten mening (T-14.I.2:1; 5:1-2).

 

Derfor er Jesu konspiratoriske komplott å overbevise oss om vår elendighet her, slik at vi da ville gå til ham for å lære at kilden til vår elendighet er sinnets beslutning for egoet. Hans ord som ymter om at han hjelper oss her kan være konstruert – for å menneskeliggjøre prosessen – slik at Jesus vinner vår tillit før han kan begynne sin sanne undervisning. Han lokker oss kjærlig inn i sitt Soningens nett, og når vi først er innhyllet av hans gaver om fred, kjærlighet og glede, kan vi aldri vende tilbake til egoets tilbud om skyld, angrep og smerte.

På grunn av Jesu formål ville det være et alvorlig feiltak å forveksle ordenes mening og formene på deres innhold. Som Jesus sier om død i den tredje hindring mot fred, der han advarer sine studenter om å forveksle disse to nivåer:

 

Husk da at verken tegn eller symboler må forveksles med kilden, for de må stå for noe annet enn seg selv. Deres mening kan ikke ligge i dem, men må søkes i hva de representerer. Og de kan således bety alt eller ingenting, i overensstemmelse med det sanne eller usanne i den forestilling som de gjenspeiler (T-19.IV.C,11:2-4; min skråskrift).

 

I denne sammenheng refererer Jesus til kroppens død (form) i motsetning til tankesystemets beskrivelse av død (innhold), og henstiller oss til ikke å bli villedet av egoets dyktige forsøk på å rette vår oppmerksomheten mot sinnsløshet.  Når alt kommer til alt, ”ingenting er så forblindende som oppfattelse av form” (T-22.III.6:7). Og så ber han oss kontinuerlig om å gå hinsides symbolene for å kunne kommunisere i en illusjonsverden. Denne undervisning er hovedbudskapet i Leksjon 184, hvor vi blir lært følgende, og underforstått blitt bedt av Jesus om å bruke ham som et eksempel:

 

Det ville sannelig være underlig dersom du ble bedt om å gå hinsides alle verdens symboler og glemme dem for alltid – men samtidig bedt om å påta deg en undervisningsfunksjon. Du trenger å bruke verdens symboler en stund. Men la deg ikke samtidig villedes av dem. De står ikke for noe som helst, og i dine øvelsesstunder er det denne tanke som vil befri deg fra dem. De blir ikke annet enn midler som du kan kommunisere med på en måte som verden kan forstå, men du innser at de ikke er den enhet der sann kommunikasjon kan finnes (W-pI.184.9).

 

Vi blir derfor bedt om å bruke symboler fra en mørk verden. Ikke fordi de er virkelige, ”men bare for å forkynne [deres] uvirkelighet i vendinger som fremdeles har mening i den verden hvor mørket hersker” (W-pI.184.10:3).

Angrep er uten spørsmål, den vanligste opplevelsen for oss alle, siden det er kilden til vår verden og vår kroppslige identitet i den. Og allikevel er det selve våre angrepstanker – spesielt hat og spesiell kjærlighet – som avler skyld og frykt for straff. Da kan vi ikke hjelpe for at vi søker å unngå å gi disse tanker oppmerksomhet ved å undertrykke dem, streve etter å bli kvitt dem gjennom projeksjonens magi. Dette hatet mot oss selv – vår skyld – er uttrykt i de spesielle forhold vi erfarer mellom kropper. Selv om kilden til all spesiellhet forblir i vårt sinn, som tar beslutningene, synes det som om vi opplever at Jesus møter oss i illusjonen av disse kroppslige forhold. Siden der ikke er noen måte vi kan vende tilbake til sinnet på for å ta et valg mot skyld, fordi vi ikke er oppmerksomme på sinnets eksistens, behøver vi å se annerledes på våre ytre forhold. Der synes Jesus å forene seg med oss, og ber oss om å se på forholdene gjennom øyne som ikke dømmer – nemlig hans.

I september 1966, omtrent ett år inn i Kursets syvårige nedtegnelsesprosess, snakket Jesus meget spesifikt til Helen og William Thetford, hennes kollega og medarbeider i prosessen, om deres stormende spesielle forhold. Han ville at de skulle erkjenne at selv hatet, som karakteriserte slik deres forhold, bar i seg kimen til dets og deres egen helbredelse:

 

Dere har ingen anelse om intensiteten i deres ønske om å bli kvitt hverandre… Dere fatter ikke hvor mye dere hater hverandre. Dere vil ikke bli kvitt dette før dere virkelig fatter det… Deres hat er ikke virkelig, men det er virkelig for dere. Det skjuler hva dere virkelig ønsker. Dere er sikkert villige til å se på hva dere ikke ønsker uten frykt, selv om det skremmer dere, dersom dere derved kan bli kvitt den?... Vær ikke redde for denne reisen inn i frykt, for det er ikke deres bestemmelsessted. Og vi vil gå gjennom den i sikkerhet, for fred er ikke fjernt, og dere vil bli ledet inn i dens lys.3

 

Denne reisen inn i frykt – gjennom hat til kjærlighet – er i virkeligheten umulig uten først å erkjenne at den ørken vi opplever utenfor oss er faktisk inni oss. Denne sentrale teorien i A Course in Miracles er tydelig ment ikke bare for Helen og Bill, for den rører ved selve hjertet i Jesu budskap til oss alle: at vi må være villige til å se sammen med ham på våre egotanker uten skyld, frykt eller dømming. Bare på denne måte kan deres mørke bli brakt til hans lys, og således for alltid fordrives idet han leder oss hjem.

 

__________________________

 

3. Se min Fravær fra lykke: Historien om Helen Schucman og hennes nedtegnelse av ”A Course in Miracles”, s. 297-98.

Siden vi har gjort disse tankene om hat virkelig, og så fornektet dem, må vi først være i stand til å se på hva vi har skjult før vi kan forstå deres fundamentale mangel på realitet, og derved akseptere kjærligheten som alene er virkelig, og således fullføre vår reise.

 

Stigen hjem

 

Hva skal vi da gjøre med de tilsynelatende selvmotsigende utsagn i Kurset, at på den ene side er der ingen verden å endre eller redde, den er en illusjon, og på den annen side at vi bør påkalle Jesus for spesifikk hjelp? Kunne det være at Jesus glemmer fra et avsnitt til et annet, eller prøver å forvirre oss, eller kanskje ”hørte” Helen feil? Eller er der en plan i Jesu galskap, for å låne den berømte setningen fra Hamlet?

For å forstå denne tilsynelatende motsigelse må vi huske på Jesu konspiratoriske natur og hans kurs: Han forener seg med oss som en femte kolonne midt i vårt dualistiske regjerende kongedømme. Likevel gjør han dette bare for å lede oss behendig hinsides det til den ikke-dualistiske virkelighet som er vårt hjem. Ved å bruke stigens billedlige språk fra ”Avtalen om å forenes” (T-28.III.1) og Bønnens lovsang, forener Jesus seg med oss på det nederste trinnet i spesiellhetens verden, slik at han kan oppnå vår tillit. Slik fremstår han for å imøtekomme våre spesielle behov og bønner med spesifikke svar og råd. Imidlertid, etter hvert som vår frykt begynner å avta skifter vår oppmerksomhet langsomt fra den ytre verden til den indre – ”Den verden du ser, er… det ytre bilde av en indre tilstand” (T-21.in.1:2,5) - og lar oss erkjenne at vår oppfatning av verden er projeksjoner av sinnets beslutning for egoet eller Den Hellige Ånd, angrep eller tilgivelse, atskillelse eller felles interesser. Jesus hjelper oss med å skifte oppmerksomheten vår fra verdens forstyrrelser til det virkelige problem: Sinnets beslutning for egoet, som ga det dets eksistens, og i virkeligheten fortsatt opprettholder det. Idet denne tro gradvis blir trukket tilbake og plassert i vår nye Lærer, blir egoet tvunget til å svekke sin styrke. Det lar oss bli vennligere, mildere og tilgi mer etter hvert som vi klatrer opp stigen, som vil bringe oss tilbake til Kilden vi aldri forlot.

Det synes derfor som om Jesus opererer i denne verden, for vi kan ikke tenke på ham som annet enn en kropp, en form vi gjenkjenner og kan godta uten frykt (T-18.VIII.1:5-7). Dette representerer det nederste trinn på stigen. En stige som vil føre oss via kroppen og verden til sinnet, og videre til den virkelige verden: Til toppen av stigen og det nest siste skritt før Gud, som billedlig talt bøyer seg ned og løfter oss opp til Seg Selv (f.eks. T-11.VIII.15:5). Ved dette veiskillet forsvinner stigen opp i den virkelighet hvor den har ledet oss til.

Det tidligere nevnte hefte, Bønnens lovsang, forteller oss følgende, idet det indirekte påkaller bildet av en stige for å betegne prosessens aspekt ved tilgivelse:

 

Du har blitt fortalt om å be den Hellige Ånd om svaret på ethvert spesifikt problem, og at du vil få et spesifikt svar hvis det er ditt behov. Du har også blitt fortalt at det er bare ett problem og ett svar. I bønn er ikke dette motstridig. Der er beslutninger å ta her, og de må være tatt enten de er illusjoner eller ikke. Du kan ikke være bedt om å akseptere svar som er hinsides nivået av behov som du kan gjenkjenne. Det er derfor ikke formen på spørsmålet som betyr noe, og heller ikke hvordan det er stilt. Dersom gitt av Gud, vil formen på svaret tilfredsstille ditt behov slik du ser det. Dette er bare et ekko av svaret fra Hans Stemme. Den virkelige lyd er alltid en sang om takksigelse og av kjærlighet (S-1.I.2).

 

Etter å ha fristet oss med sitt trøstende nærvær i drømmen, spør så Jesus oss om hvorfor vi ville velge å forbli i en illusorisk verden av detaljer, når vi kan klatre opp stigen og vende tilbake til vår Skapers Kjærlighet?

 

Hva annet kunne Hans svar være enn din erindring om Ham? Kan dette være tatt i bytte for et lite ubetydelig råd om et problem som varer et øyeblikk? Gud svarer bare for evighet. Men likevel er alle små svar innbefattet i dette (S-1.I.4:5-8).

 

På grunn av vårt nivå av frykt for oppvåkning og å miste vår individuelle identitet, er vi ikke ennå klare til å slippe taket vi har på et behovsfylt selv og verden av detaljer:

 

Dette er ikke et nivå ved bønn som ikke alle kan oppnå ennå (S-1.I.6:1).

 

Nå kan vi forstå vårt behov for å oppleve Jesus sammen med oss i form. For hans oppmerksomme, formløse nærvær av kjærlighet er for truende for oss, fordi vi klynger oss fortsatt til vår kroppslige eksistens. Det er derfor vi trenger å tenke på tilgivelse (eller bønn) som en prosess, hvor vi blir ledet sakte gjennom verden av form (de nederste trinnene på stigen) til et innhold av enhet sammen med vår Skaper (det som ligger fullstendig hinsides stigen):

 

Bønn… endrer… form, og vokser med stadig læring inntil den når sin formløse tilstand, og smelter sammen i total kommunikasjon med Gud (S-1.II.1:1,3).

 

I 1975 ga Jesus Helen en viktig melding. En jeg har sitert før på disse sider, som en advarsel til studenter som ber Jesus om spesifikk hjelp med spesifikke problemer. Denne advarsel gjelder selv når der er et oppriktig ønske om å være til hjelp for hverandre, som i Helens tilfelle. Helen hadde spurt Jesus om hva hun skulle si til en som er i en vanskelig situasjon, og dette var hans uventede svar:

 

Ikke glem at dersom du forsøker å løse et problem har du selv dømt det, og således har du sviktet din egentlige rolle… Husk at du ikke behøver noe, men du har et uendelig lager av kjærlige gaver å gi. Men lær denne leksen bare for deg selv. Din broder vil ikke lære den fra dine ord eller fra dommer du har lagt på ham. Du behøver til og med ikke si et ord til ham. Du kan ikke spørre, ”Hva skal jeg si til ham?” og høre Guds svar. Spør heller istedenfor, ”Hjelp meg med å se denne broder gjennom sannhetens øyne og ikke med dom,” og Guds hjelp og alle Hans engler vil svare (Fravær av lykke, s. 381).

 

Og så blir vi ledet varsomt opp stigen fra form til formløshet, fra kropp til sinn, og videre til Sinn. Etter hvert som vi skrider frem på vår vei begynner vi å erkjenne Jesu sanne formål med å være vår lærer. Ved å arbeide gjennom vår tro på spesifikke behov synes det som om han møter oss i vår verden. Mens han tilsynelatende svarer på dem der, lærer han oss at vårt eneste behov – som svarer for dem alle – er å lære tilgivelse (dvs., ”… den eneste meningsfulle bønnen er om tilgivelse - for de som er blitt tilgitt, har alt” [T-3.V.6:3]). Opplevelsen av behov rotfester oss til kroppen, mens vårt eneste behov eksisterer ene og alene i sinnet, hvor vi kan velge et annet tankesystem. På den måten oppnår vi vår eneste meningsfulle hensikt med tilgivelse:

 

Når du først aksepterer Hans plan som den eneste funksjon du vil oppfylle, vil det ikke finnes noe annet som den Hellige Ånd ikke ordner for deg uten din anstrengelse… Ikke noe som du trenger, skal nektes deg. Enhver tilsynelatende vanskelighet vil løse seg opp før du når frem til den. Du trenger ikke tenke ut noe, og kan være helt ubekymret om alt annet enn den eneste hensikt som du vil oppfylle (T-20.IV.8:4,6-8).

 

Implikasjonene i våre daglige liv er enorme. Hvert eneste øyeblikk hver eneste dag blir vi konfrontert med mulighetene til igjen å se på vårt egos behov for å dømme og angripe, kannibalisere og fordømme. Det å la Jesus gå sammen med oss i våre liv, betyr at vi konsekvent ber om hans hjelp til å se på verden gjennom hans øyne, som bare ser uttrykk for kjærlighet eller rop om det (T-14.X.7:1). Således korrigerer vi, i former vi kan forstå, sinnets grunnleggende feil i å ha valgt egoets tankesystem om atskillelse og forskjeller.

Velsignet nå med Jesu visjonære gave erkjenner vi den iboende likhet ved Guds tilsynelatende atskilte og fragmenterte Sønner: Det splittede sinn som består av egoets urette sinn, Den Hellige Ånds rette sinn, og makten i våre beslutningstakende sinn til å velge mellom dem. Og så blir våre oppfattelser renset for feil, våre sinn forsiktig omformet fra urett- til rettsinnet tenkning: fra dømming til visjon, angrep til tilgivelse. Stigen blir sakte besteget inntil vi når den endelige forvandling; fra selv til Selv.

 

Konklusjon: den endelige forvandling

 

Jeg avslutter artikkelen med en av Helens dikt, ”Forvandling”, som vakkert uttrykker skiftingen fra de harde uharmoniske lyder fra en døende verden som er for mye med oss, til det strålende rike i den virkelige verden, hvori kjærlighetens blide toner klinger gjennom våre sinn – nå fylt med lys. Det er skiftet fra egoets innhold av skyld til Jesu innhold av tilgivelse. Og således er det ikke verdens form som endres, men hvordan vi oppfatter den. Med andre ord skifter vårt perspektiv fra en verden som trenger kroppens spesiellhet til sinnets klasserom for å lære tilgivelse. På denne måte leser vi følgende fra diktet:

 

Det trivielle utvides i omfang, mens det som syntes stort inntok litenheten som er dets rette form.

 

Og:

 

Det som før var skjærende og syntes å snakke om død synger nå om liv, og forener koret i evighet.

 

”Forvandling” ble skrevet i løpet av påsken; herav referansen på slutten til den bibelske historien om kroppens oppstandelse. Imidlertid ber diktet oss om å dele Jesu sanne oppstandelse av sinnets oppvåkning fra egoets drøm om død. Etter at han har forent seg med oss som en femte kolonne i verden av korsfestelse, hvor vi ”…planla død, ledet [han deg] varsomt til det evig liv” (W-pI.135.18:4). Dette er vår endelige forvandling og fullbyrdelsen av reisen, som ledet oss fra den sinnløse verden av kropper til den sinnfylte verden av tilgivelse. Etter hvert som vår oppfattelse av verden forvandles, forvandles også vår oppfattelse av Jesus, for til slutt har vi blitt hva han hadde planlagt for oss ved begynnelsen: å huske at vi alle uten unntak er Himmelens ene Sønn.

 

Det skjer plutselig. Der er en Stemme

Som forkynner ett Ord, og alt er forandret.

 

Du forstår en eldgammel lignelse

Som syntes å være dunkel. Og dog betydde den

Presist hva den sa. Det trivielle

Utvides i omfang, mens det som syntes stort

Inntok litenheten som er dets rette form.

Det dunkle vokste klart, og det som var klart før

Blafrer og blekner og er borte til slutt.

Alle ting ikler seg den rolle de var tildelt

Før tid var, i urgammel harmoni

Som synger om Himmel med overbevisende toner

Som visker ut tvilen og bekymringen

Alle andre roller uttrykker. For sikkerhet

Må være av Gud.

 

Det skjer plutselig,

Og alle ting forandres. Verdens rytme

Slår om til samklang. Det som før var skjærende

Og syntes å snakke om død synger nå om liv,

Og forener koret i evighet.

Øyne som var blinde begynner å se, og ører

Lenge døve for harmoni begynner å høre.

I den plutselige stillhet er gjenfødt

Den eldgamle sangen om skapelsens sang,

Lenge brakt til taushet men erindret. Ved graven

Står engelen i strålende forventning

For å overbringe frelsens budskap: ”Vær du fri,

Og stå ikke her. Gå videre til Galilea.”

(Guds gaver, s. 64)


ACIM SOMMERSAMLING PÅ BOLÆRNE 30.07-02.08 2015
 

 

Intet virkelig kan trues

Intet uvirkelig eksisterer

Heri ligger Guds fred

 

-------------------------------------------- EKIM sommermøte PÅ BOLÆRNE 30.07-02.08 2015 -------------------------------------------



Dette er en uoffisiell side om Et Kurs i mirakler (A Course in Miracles®).
Ideene uttrykt på denne siden er forfatterens personlige tolkning og er ikke nødvendigvis godkjent av "copyright" eieren til A Course in Miracles®.

Miracle Studies for Course Students

Miracle Studies for Course Students

by jjesseph

[ Join Now | Ring Hub | Random | << Prev | Next >> ]