Sette de som vil oss ondt under tiltale

”Sette de som vil oss ondt under tiltale”

Av Dr. phil. Kenneth Wapnick

Oversatt av Inge B. Vardehei  2003-05-18. Oversetteren gjør spesielt oppmerksom på at han alene står ansvarlig for oversettelsen av sitater fra ACIM til norsk, uavhengig av den offisielle norske oversettelseskomiteens arbeid med den pågående oversettelsen av ACIM. Den offisielle danske oversettelsen av ACIM er brukt som sammenligningsgrunnlag ved alle sitater fra ACIM.

            Uttrykket sette de som vil oss ondt under tiltale er blitt en av løsningene til den løpende Bush-administrasjonen. Bush-administrasjonens konstante referanser – direkte og indirekte -  forsyner oss kontinuerlig med stimulanser som ikke kan annet enn å lede til sterke reaksjoner, både hjemme og ute, og oppfordrer oss til å tenke på vår mest rotfestede tro på urettferdighet. Stimulansene omfatter både personlige reaksjoner – de uredelige ting folk har gjort mot oss – og globale reaksjoner – de mange forskjellige urettferdigheter folk har begått mot våre verdier og interesser. Dersom vi skal forstå våre reaksjoner må vi først forstå hva vi mener med de som vil oss ondt og rett. La oss undersøke begrepene hver for seg:

I. De som vil oss ondt

            Med de som begår ondt mener vi de folkene, gruppene og regjeringene som har oppført seg på en slik måte, og blitt dømt av de rapporterende parter, at de overskrider den ”ordinære” hverdagslige tarveligheten. En ting er sikkert er at ondt ikke har en entydig definisjon, for dets mening skifter avhengig av hvilke folk, grupper eller regjeringer som bruker det som et middel til å rettferdiggjøre deres tenkning, fordommer og politikk, for ikke å snakke om som forsvar mot deres egen ondskap sett gjennom ofrenes øyer. Det ondes relative natur blir på denne måten reflektert i disse meget uensartede motivene, med gjerninger spesielt siktet mot å påføre andre skade.

            Få ville nekte det onde og lastefulle begått av noen av Guds Sønner mot andre, selv om vi unektelig nok en gang kan være uenige i hvem som hører til i hvilken kategori. Men, som Jesus minner oss om tidlig i teksten: ”Skremte mennesker kan være ondskapsfulle” (T-3.I.4:2); og hvem i denne verden kan hevde å være uten frykt, å være unntatt fra klassifiseringen: ” enhver som vandrer usikker i verden, ensom og i konstant frykt” (T-31.VIII.7:1)? Er det ikke sant, som A Course in Miracles lærer oss, at vi alle er her i denne verden, i denne kroppen på grunn av vår tro full av frykt på en ikke-eksisterende hevn fra egoets ikke-eksisterende gud? Og er det ikke sant at de egentlige realiteter vi selv erfarer med vår kropp vitner om egoets underliggende tankesystem som fortalte oss at vi i virkeligheten fikk tak i det umulige: den ”syndige” atskillelsen som krever at vi straffes for å ha tatt Guds plass på skapelsens trone? Å insistere på endring av regime for å verne om vår spesiellhet i vår egoistiske innbilskhet trodde vi at vi oppnådde et slikt maktran på bekostning av Guds Regime, et onde som krever vårt offer:

Den som tilraner seg Guds plass og besitter den for seg selv har nu en dødelig ”fiende”. Og han må stå alene i sitt vern og lage seg et skjold for å holde ham i sikkerhet fra et raseri som aldri kan bli opphevet, og hevn som aldri kan bli tilfredstilt… Og nå er der intet håp. Unntatt å slå i hjel… En rasende far forfølger sin skyldige sønn. Slå i hjel eller bli slått i hjel, for det alene er valget. Hinsides dette er det intet, for det som ble gjort kan ikke bli omgjort. Blodflekkene kan aldri bli fjernet, og enhver som bærer denne flekken på seg må møtes med døden (M-17.5:8-9; 7:7-8,10-13).

            Men egoet tilbyr oss håp om flukt fra våre blodstenkte sinn; ikke i sannhet, men i dets febersyke, sinnssyke og magiske drøm bak røyk og speilbilder. Mestermagikeren overbeviser oss om at hva vi ikke ser er ikke der, og hva vi ser er der. Derfor er kroppen lagd for å skjule sinnets onde tanker og frykt; derfor er andre kropper lagd for å være oppbevaringssted for det onde vi har undertrykt og så projisert ut. På den måten, forteller vår trollmann oss, skal vi bli fri fra alle onde pletter, som nå blir funnet i en annen og straffet av den rasende Krigs-Far vår alles kjærlige Skaper er blitt. Dette er tydelig forklart oss i detalj i Leksjon 161 i arbeidsboken:

Hensikten med alt syn er å vise deg hva du ønsker å se. All hørsel bringer bare de lydene til ditt sinn det ønsker å høre.

   Slik ble spesielle ting laget (W-pI.161.2:5-3:1).

Og hva vi ønsker spesielt å se er hat, men i en annen:

          Hat er spesifikt. Der må være en ting å angripe. En fiende må bli oppfattet i en slik form at han kan bli rørt og sett og hørt, og endelig drept. Når hat hviler på en ting, roper det på død… (W-pI.161.7:1-4).

Eller, som følgende avsnitt fra teksten forklarer:

De [dine øyne og ører] ble laget for å se på en verden som ikke er der; å høre stemmene som ingen lyd kan lage… og hva de ser og hører rapporterer de bare. Det er ikke dem som hører og ser, men du, som setter sammen hvert avbrutte stykke, hver enkelt meningsløse rest og trevl av bevis, og lager et vitnesbyrd til verden du ønsker (T-28.V.5:4,6-7).

Det du som Jesus refererer til er selvsagt ikke den personen vi selv tenker å være, men beslutningstakerens selv som er drømmeren av verdens drøm. Dette drømmende sinn er kroppens kilde, drømmerens helt som tror det ser og hører for å bekrefte overfor en atskilt verden utenfor sinnet, hvor de som vil oss ondt dveler og som fortjener straff for vår synd.

            Med andre ord ser vi vårt fryktede onde i noen andre fordi vi behøver å se det der. Bare således kan vi på en magisk måte håpe å bli fri fra den:

Glem ikke at vitnet om ondskapens verden ikke kan tale unntatt for når det har sett et behov for ondskap i verden (T-27.VII.6:2).

Denne enslige setningen går til kjernen av artikkelen: Vi ser vitnet om ondskapen i verden – et mangfold av urettferdighet – som å oppfylle egoets behov for å fraskrive seg ansvaret for våre egne onde tanker. Således håper vi på en magisk måte at Himmelens rettferdighet vil falle i hodene på de som vil oss ondt og ikke på våre egne.

            Det er derfor klart at det onde vi oppfatter utenfor – og husker at oppfattelse alltid er en virkning av projeksjon og derfor bare en tolkning (f.eks. T-11.VI.2:5-6; M-17.4:1-2) – ikke er en objektiv virkelighet, men et subjektivt ønske sprunget ut fra behovet om å bli fri fra ondskapen våre sinn oppfatter. For å skrive om teksten: Verdens ondskap er et vitne om statusen i ditt sinn; et ytre bilde av en indre tilstand av onde (T-21.in.1:5). Dette avsnittet oppsummerer dynamikken bra:

Dersom du ikke følte deg skyldig kunne du ikke angripe, for fordømmelse er roten til angrep. Det er bedømmelsen av et sinn av et annet som uverdig til kjærlighet og fortjent til straff… sinnet som dømmer oppfatter seg selv som atskilt fra sinnet som blir dømt, og tror at ved å straffe en annen vil det unnslippe straff (T-13.in.1:1-2,4).

Gjennom denne projeksjonen, idet vi følger sinnets lov om projeksjon lager oppfattelse (T-21.in.1:1), oppfatter vi en verden hvor andre blir bedømt å være onde, og som automatisk tillater oss å være gode. Derfor forsøker egoet å overbevise oss om at den verden vi oppfatter er en verden med forskjeller; en forskjell som dypest sett kommer ned til deg som skyldig og jeg som uskyldig. Å prøve dette kontinuerlig er formålet med mitt egos liv, for bare på denne måten kan jeg unngå en sikker tilintetgjørelse som den endelige skjebne, med krav fra en hemmelig frykt om at jeg er den som virkelig vil oss ondt, ikke du.

            Ved å låne fra Kursets spørsmål, stilt opp av Jesus tidlig i teksten, kan vi spørre: Hvem er den som vil oss ondt som lever i denne verden? (T-4.II.11:8). Og derfor blir vårt svar, utledet fra Pogos vidunderlige setning: Det er oss. Men, oss-et er det sinnet som projiserer et fysisk/psykologisk selv som vi identifiserer oss med, og på denne måten fraskriver seg det faktum at vi virkelig er ett sinn. Mer spesifikt er det beslutningstakerens del av våre splittede sinn; den delen som velger egoet fremfor Den Hellige Ånd og så forsvarer dette valget om atskillelse ved å fornekte at det aldri har hendt. Og så lykkes sinnet selv i å gjøre seg selv uten sinn. Ved å projisere dets beslutning om synd og ondskap på andre, rotfeste dets identitet i en atskilt verden med forskjeller og begrensninger, har sinnet identifisert seg helt med kroppen.

            Derfor overlever vi i dette tankesystemet ved ”en spalting ut og atskillelse fra” (T-28.V.1:2): Vi deler opp vårt oppfattede onde gjennom undertrykkelse og deretter atskiller oss fra det gjennom projeksjon. Onde er nå sett på utsiden og det gode på innsiden. Allikevel, siden Guds Sønns sinn er ett, gjør hver enkelt av oss nøyaktig den samme tingen mot hverandre. Således er alle medlemmer av homo sapiens både gode og onde, riktige og uriktige. Der er en fortelling som er felles for mange åndelige stier og som på en vennlig måte uttrykker et felles aspekt med oss selv. På dens Østlige form går den slik:

          To disipler kommer hver for seg til Mesteren og klager på hverandre. Mesteren hører sladderet fra den første og sier: ”Du har rett.” Etterpå hører han den andre og svarer: ”Du har rett.” En tredje disippel, som overhører diskusjonen, sier til den åndelige veilederen: ”Mester, du har nettopp lyttet til to gjensidig avvikende synspunkter og var enig i begge.” ”Du har også rett,” svarte Mesteren.

Alle har rett, fordi fra deres eget synspunkt, diktert av egoet, kan ikke deres verden ikke være riktig siden, og igjen, projeksjon lager oppfattelse (T-21.in.1:1).

            Og likevel er alt som sant nok har hendt at Guds Sønneforhold – skapt totalt som ett med Enheten som skapte det (T-25.I.7:1) – nå er oppfattet å være atskilt, splittet i to stridende leirer av godt og ondt, uskyldig og skyldig. Igjen, innen dette tankesystemet av atskillelse og forskjeller har alle parter rett fra deres egne sinnssyke perspektiv, og urette innen Guds, for ”Gud tenker annerledes” (T-23.I.2:7). Det er derfor Jesus sier i en tidlig lekse i arbeidsboken:

…husk at en ”god verden” forutsetter en ”slem” en, og en ”tilfredsstillende verden” forutsetter en ”utilfredsstillende” en (W-pI.12.3:6).

Verden av motsetninger, hvor enn rettferdiggjort vi tror våre oppfattelser er, er ikke verden av Guds Enhet og kan derfor ikke være virkelig.

            Straks vi har laget denne verden av motsatte krefter av godt og ondt; en for å bli bevart, den andre for å bli tilintetgjort, tilbringer vi resten av våre liv – personlig og kollektivt – med å forsvare vår oppfatning gjennom realisering av hva vi kaller rettferdighet.

II. Rett-til-å-tilintetgjøre

            Rettferdighet som verden kjenner den er solid basert på begrepet ondskap og synd, som i sin tur hviler på troen på at forskjellene er en realitet, som vi allerede har sett: Der er både en synder og en som er blitt syndet mot, hver avhengig av den andre for dens identitet. Forskjellsbegrepet er avgjørende, for straffens kappe faller på offeret for så å bli lagt på de skyldige hoder til de ofrede som vil oss ondt. Dette følger egoets formel for frelse – en vinner, en annen taper – og gjenspeiler den opprinnelige tanke som gav eksistens til egoet: Sønnen vinner, Faren taper:

For i denne verden synes det som en må vinne fordi en annen tapte… For hver lille gevinst må noen tape, og betale nøyaktig  mengde i blod og lidelse (T-25.VII.11:2,5).

            På denne måten blir blodsutgydelsen – bokstavelig eller billedlig – uunngåelig, fordi noen må betale gjengjeldelsens  pris for våre ”hemmelige synder og skjulte hat” (T-31.VIII.9:2). Den slags gjengjeldelse blir betraktet av verden som rettferdig, makten som lar en kontrollere den andre i berettiget hevn. Selv da forteller egoet oss at den andre er Gud Selv. I dette sinnssyke tankesystemet har nettopp denne Gud tilsynelatende sluttet seg til, idet han er blitt like sinnssyk som Hans Sønn, og ikke mindre ondskapsfull i Hans utdeling av rettferd. Faktisk blir Hans vrede opphavet til all hevn, som egoet ville ha oss til å tro:

… Gud blir utålmodig, splitter verden fra hverandre og retter angrepet mot Seg Selv.  Derfor har Han mistet Sin Forstand, idet Han forkynner at synd har tatt fra Ham hans egen virkelighet og til slutt brakt Hans Kjærlighet under hevnens hæler (T-26.VII.7:4-5).

            Forståelsen for egoets dynamikk hjelper oss å se at verdens rettferd uttrykker en falsk makt; egoets ”makt” som bare søker å dominere og ødelegge i et høyst mistilpasset forsøk på å sikre dets egen eksistens. På den annen side er virkelig makt sann rettferd, for den gjenspeiler Guds makt til å helbrede alle de atskilte, ikke bare noen få selvutvalgte. Årsaken undersøker roten av problemet og baner veien for Svaret.

III. Rett-til-å-helbrede

A Course in Miracles beskriver rettferdighet som korreksjonen av hva jeg har betegnet med egoets rett-til-å-ødelegge, som vi allerede har sett hviler på troen om forskjeller; forskjellen mellom andres ondskap og vår godhet. Sann rettferdighet omgjør denne falske tro ved å understreke likheten som ligger bak alle tilsynelatende uttrykk av forskjeller:

Hva som lærer deg at du ikke kan atskilles fornekter egoet. La sannheten bestemme om du og din bror er forskjellige eller det samme, og lær deg hva som er sant (T-22.VI.15:6-7).

Den slags korreksjon er ikke mulig uten først å anerkjenne egoets behov for atskillelse og hensikten bak den. Straks dette behovet blir belyst kan vi mye lettere velge den rette Lærer til å instruere oss i hva vi i sannheten ønsker: slutten på den sinnssyke drømmen om atskillelse og hjemkomsten til Himmelens Enhet, som Den Hellige Ånds tilgivelse og normale drømmer fremkaller.

            Uttrykt på en annen måte må vi omformulere problemet slik at svaret blir synliggjort. Snarere enn å se problemet som det onde boende i en annen, som uunngåelig fører til en eller annen løsning – hevnens eller straffens rettferd, erkjenner vi at det ondes problem til syvende og sist er et sanseproblem først sett innenfra og så projisert utenfor. Derfor hviler Den Hellige Ånds rett-til-å-helbrede på helbredelse innenfra, ved å frigjøre vår oppfattelse om all projeksjon, og la oss lære at vårt sinn og vår brors er ett (T-22.VI.14:3). Dersom jeg oppfatter ondskap i mitt sinn må jeg oppfatte det i deg. Imidlertid dersom jeg ser godhet inni meg må jeg likeledes se det i deg. Vi kan ikke være forskjellige.

            Når jeg ser og dømmer ondt i andre isteden for å høre et rop om kjærlighet er det mitt hint om å be Jesus om hjelp, som kan lede mitt innvendige syn til å se kilden for mine projiserte dommer. Bare virkelig da kan jeg bringe mørket fra mitt onde til lyset fra Jesu sannhet. Fra en egenoppfatning og derfor ytre oppfatning av ondt, mørke og synd ser jeg sannhetens lys, glede og fred som ligger rett bak egoets forsvar (W-pI.93). Jeg blir da lært at dette lyset skinner likt på alle Guds Sønner, uten unntak – på ”godt” så vel som på ”ondt”. Som den vidunderlige leksjonen uttrykker:

          På denne måten blir våre sinn helbredet med dem [våre tanker], og vi erkjenner at Guds fred fortsatt skinner i oss, og fra oss til alle levende ting som deler våre liv. Vi vil tilgi dem alle, idet vi fritar hele verden fra hva vi trodde den gjorde mot oss. For det er vi som lager verden slik vi vil ha den. Nå velger vi at den er uskyldig, blottet for synd og åpen for frelse (W-pI.188.10:1-4).

            Fra den slags rensede oppfatning, helbredet fra alle tanker om atskillelse, ser vi ut på en tilgitt verden, idet vi bare anerkjenner Den Hellige Ånds svar om rett-til-å-hele. Enhver oppfatning som ikke gjenspeiler Guds Sønns Enhet må være illusorisk. I vår fysiske verden er denne gjenspeilingen den eneste mulige sanne oppfattelse. Her, i en bedragersk verden, vanskapt av de som er blitt galne av skyld (T-13.in.2:2), kan vi fremdeles dele en perfekt oppfattelse: Alle atskilte Sønner deler det samme urette sinn av skyld og hat, det samme rette sinn av tilgivelse og fred og den samme beslutningstaker som velger mellom dem. Derfor er vi alle det samme: 100% hat og 100% kjærlighet. Sann rettferdighet ser forbi illusjonene, født i projeksjon, til sannhetens lys. Hva som er overvunnet er ikke projisert synd, men det oppfattede indre onde som kommer fra troen på at vi er atskilte. Og den slags ”overvinning” er korreksjonen av den sinnssyke troen på at Guds Sønn er atskilt fra hans Kilde og atskilt fra andre Sønner. Så leser vi:

          Hvorledes beseirer man illusjonene? Sikkert ikke ved tvang eller vrede, heller ikke ved å motsette seg dem på noen måte…. Virkelighet motsetter seg intet. Hva som kun er behøver ikke forsvar, og tilbyr intet. Bare illusjoner behøver forsvar på grunn av svakhet. Og hvordan kan det være vanskelig å gå sannhetens vei når bare svakhet forstyrrer? Du er den sterke i denne tilsynelatende konflikten (T-22.V.1:1-2,6-10).

På denne måten hviler vårt forsvar på vår styrke som Kristus, nå identifisert i oss selv og delt med alle:

Du og din bror står i sannhet sammen, med intet innimellom. Gud holder deres hender, og hva kan atskille dem Han har forent i ett med Ham? …Gud hviler med deg i stillhet, forsvarsløs og helt uten å forsvare seg, for alene i denne stille tilstand er styrke og kraft (T-22.V.3:4-5,8).

            Som bistand til å søke Jesu hjelp, når man er konfrontert med oppfattede urettferdigheter, kan man tenke på Dr. Martin Luther Kings inspirerende ord om å søke å finne det moralske senter som middel til å avgjøre tvister. Tilsvarende ber A Course in Miracles oss om å gå til det stille senter (T-18.VII.8:2), hvor kjærlighet ikke står i opposisjon. Det er den tilstanden, hvor ingen er sett på som atskilte eller forskjellige fra en hvilken som helst annen, som virkelig blir speilbildet av Himmelens Enhet. Det er dette hvilens sted (T-18.VII.8:1) som blir vårt hjem borte fra Hjem, rettferdighetens sanne hjem. Fra denne stillheten, hvor kjærlighet forblir, er vi i stand til å høre de klagende rop om hjelp som hadde blitt skjult av de hese skrik om grusomhet, onde og hat. Innen hver av oss atskilte dveler et lite barn – som føler seg foreldreløs, forlatt og uten håp om noensinne å komme hjem – som desperat kaller på en trøstende hånd som vil lede det ned den milde tilgivelsens sti. Å høre det kallet i seg er å høre det i alle; å fornekte det med ørene lukket av sinne ropende på rettferdighet – hvor enn berettiget disse ropene kan synes å være – er å fornekte dets tilstedeværelse i seg selv. Hvorfor, spør Jesus oss i A Course in Miracles, vil vi søke å hindre frelsen fra våre brødre når en slik tilbakeholding fornekter den i oss selv?

            Og så, når regjeringen daglig bombarderer oss med det retoriske å sette de som vil oss ondt under tiltale, og letingen etter fred synes nyttesløs, for å si det mildt, det er da vi trenger erfaringen med fred. Likevel kan den ikke komme innen et dualistisk perspektiv hvor der er en oppfattet konflikt mellom to eller flere parter – individer, kulturer, regjeringer, synspunkter osv. Fred kan bare komme fra en posisjon over slagmarken, innen hvilket, nok engang, alle deltakerne i konflikten – den ”snille fyren”, den ”onde fyren”, observatøren – blir sett på som de samme. Dette er visjonen miraklet bringer:

Hvert mirakel er et eksempel på hva rettferdighet kan oppnå når det tilbys enhver likt…. Fordi det ikke lager det samme ulikt ser det ingen forskjeller hvor intet eksisterer. Og derfor er det det samme for enhver, fordi det ser ingen forskjeller i dem. Dets tilbud er universelt, og det underviser kun et budskap:

          Hva som er Guds hører til enhver, og er enhvers rett  (T-25.IX.10:4,7-10).

            Hva som hører til enhver er Enheten fra Hans Kjærlighet, gitt til Hans ene Sønn i Hans skapelse. Unnta noen fra denne Enheten, og vi har unntatt hele Sønneforholdet. Dersom vi ønsker rettferdighet tildelt oss da må vi gi den. Det er Guds lov som gjenspeilt i denne verden. Bare da kan vi være sikre på at dersom vi handler i verden vil den være som et speilbilde av Den Hellige Ånds rettferdige likhet, den selv et speilbilde av Himmelens Enhet. Og gjør ingen feil: ingensteds i A Course in Miracles antyder Jesus at vi ikke handler i verden; bare at vi ikke handler alene. Det er meningen med dette vidunderlige avsnittet fra ”Jeg Behøver Ikke Å Gjøre Noe” med det stille senter:

          Men det vil alltid være dette hvilens sted hvor du kan vende tilbake til…. Dette stille senter, hvor du intet gjør, vil forbli hos deg, gir deg hvile midt i hver travle aktivitet du er sendt til (T-18.VII.8:1,3).

Derfor er våre handlinger født av Den Hellige Ånds prinsipper om frelse:

… ingen kan tape for noen å vinne. Og alle må vinne, dersom noen vil være en vinner (T-25.VII.12:1-2).

Derfor handler vi uten ondskap og fordømmelse, uten begjær etter å straffe eller skade, men simpelthen å utrykke med symbolikk våre ord og handlinger budskapet om tilgivelse og fred, et budskap som kommer fra Enheten, uttrykt til et Sønneforhold oppfattet som ett.

            Alt dette har ingen mening dersom sett fra slagmarken. For innen det begrensede, for ikke å nevne det forvrengte, verdens perspektiv av atskilte kropper er en slik oppfatning at alle folk både er uskyldige og skyldige ubegripelig. ”Beviset” på godt kontra ondt er utrolig belastet mot en slik altomfattende oppfatning. Likevel sett ovenfra slagmarken, hvor Jesus spør oss om å forene oss med ham, ser alt så annerledes ut. Forsøkt alene kan hans visjon om rettferd aldri oppnås:

Rettferd er Den Hellige Ånds kjennelse mot verden. Unntak fra Hans rettferdige dom er umulig, for ingen i verden er i stand til å lage bare umiddelbare fortolkninger og legge all urett til side (M-19.1:6-7).

På denne måten bør vi gå i gang med vår rettspraksis med ydmykheten, ydmykheten som sier:

La meg ikke glemme at meg selv er intet, men mitt Selv er alt (W-pII.358.1:7; kursiv utelatt).

            Det Selv er Guds ene Sønn, hvis levende og kjærlige Enhet blir gjenspeilt her ved oppfattelsen av delte interesser. Derfor ser vi alle folk som kaller på den samme kjærligheten de kjenner de angrep; alle folk som kaller på det samme svar som forteller dem at deres angrep er tilgitt; alle folk som kaller på den samme freden som alene kan helbrede smerte og lidelse, og gjenopprette Guds Kjærlighet i deres forente bevissthet, hvis makt korrigerer alle feil og mildt leder til ”freden som overgår all forståelse” (Filippinerne 4:7), ”freden som ikke er av denne verden” (M-20.1:1).

            Bare gjennom sann tilgivelse kan den som vil oss ondt inni oss selv bli brakt til Himmelens rettferdighet, Guds Endelige Dom som omfavner alle Hans barn i Hans Kjærlighet:

Du er fortsatt Min hellige Sønn, for alltid uskyldig, for alltid kjærlig og for alltid elsket, så grenseløst som din Skaper, og fullstendig uforanderlig og for alltid ren. Våkne derfor og kom hjem til Meg. Jeg er din Far og du er Min Sønn (W-pII.10.5:1-3).

I en slik dom om tilgivelse blir den teoretiske forståelsen av rett-til-å-hele en del av vår daglige og opplevde erfaring: Pogos oss inneholder ikke bare fienden, men også vår ene Venn (W-pI.194.9:6), og hver av oss, uten unntak, er en integrert del av Hans kjærlige Enhet og gode rettferd.