Et Kurs i Mirakler: Fremdeles et lite håp.

Den USA-fødte musikkforskeren, H. C. Robbins Landon, en av verdens ledende Haydn-kjennere, var også en stor elsker av Mozart. I hans bok, 1971: Mozart’s Last Years - Mozarts siste år (Thames and Hudson, New York: 1999), skrev han følgende om komponisten han elsket så dypt:

Vi kommer neppe til å finne en bedre unnskyldning for menneskets eksistens enn Den Mozartske arven… Den er kanskje, tross alt, et fremdeles lite håp for vår endelige overlevelse (side 10).

Arven etter Mozarts musikalske komposisjoner overskrider virkelig ordet ”komposisjon”, for de ser unektelig ut til å komme fra en trans-menneskelig kilde, med liten eller ingen jordisk innblanding. Likeens Et kurs i mirakler, og så, med en unnskyldning til Robbins Landon, kan vi omskrive hans vitneforklaring om Mozart til å lese:

Vi kommer neppe til å finne en bedre unnskyldning for menneskets eksistens enn Et kurs i mirakler… Det er kanskje, tross alt, et fremdeles lite håp for vår endelige overlevelse.

Håpet - i Mozart og Et kurs i mirakler – er at, tross verdens kaos, tross vår personlige verdens kaos, er der fremdeles et lys i mørket ”skinnende i ditt indre” (T-15.XI.2:1-2). For uansett hvilke andre årsaker folk er blitt tiltrukket av Et kurs i mirakler, og folk kan nok bli tiltrukket av feilaktige årsaker, er der ikke desto mindre noe som ånder gjennom dets ord, som gir gjenklang i enhver, enten de forstår kurset fullstendig eller ikke, eller enten de til og med forstår det i det hele tatt. Jesu ord gir bud om håp fordi de kommer fra, og peker på, en virkelighet hinsides denne verden.

Det bør være åpenbart; der er intet håp her. Ting er ille og blir verre; de var i virkeligheten alltid fryktelige. Minn deg selv om håndbokens observasjon av tidsverden:

Likevel er det bare tiden som med besvær sleper seg avgårde, og verden er svært trett nå. Den er gammel og utslitt og uten håp… tiden, med sine illusjoner om forandring og død, sliter ut verden og alt som finnes i den (M-1.4:4-5,7).

Det eneste håp ligger utenfor dets tankesystem, som gjenspeilet i Jesu erklæring fra teksten: ”Sakfremstillingen [egoets] [mot Guds Sønn] kan virke vanntett, men den holder ikke overfor Gud” (T-5.VI.10:6). Innenfor egoets system, som lagde og opprettholder denne verden, og enhver og alle ting i den, kan der ikke være håp. Det er idiotsikkert. Du kan ikke

gjøre noe med det, fordi ethvert forsøk på å ha befatning med egoet innvikler deg i det ennå mer, som selvsagt er egoets endelige formål med verden. Det er en kolossal kosmisk felle. Straks du er inne i den er der ingen vei ut, unntatt å forlate hele systemet, gjennom å våkne fra dets drøm om atskillelse. Som Jesus fortalte Helen under dikteringen av Kurset:

En ørken er en ørken er en ørken. Du kan gjøre hva du vil i den, men du kan ikke endre den fra hva den er. Den mangler fortsatt vann. Det er derfor den er en ørken. Det vi gjør når vi er i en ørken er å forlate den (i Absence from Felicity – Fravær fra lykksalighet, side 236).

Jo mer du strever innenfor egoets tankesystem for å finne en vei ut, og/eller å finne håp inni det, jo mer finner du deg selv innviklet i dets nett, og har gjort det virkelig, for ikke å snakke om hvor umulig det er å frigjøre deg fra det. Du kan ikke bevege deg bortenfor en illusjon, når du en gang for alle har fastslått at den er virkelig.

Imidlertid er det ikke Guds-sikkert, fordi Gud, og minnet om Gud, er utenfor egoets tankesystem. Dette kurset - Et kurs i mirakler - er et stort kunstverk, blant andre store kunstverk, og tilbyr oss bevis på at det er noe utenfor egoet. Vi er ikke håpløst fanget i egoets dualistiske illusoriske nett. Det er håpet, og, derfor er det så viktig for studenter av Et kurs i mirakler å observere faren med å bringe det inn i verden. Så snart dets lære er blitt gjort en del av dualiteten blir de fanget i den. Det har vært historien til alle formelle religioner, og det er derfor Jesus observerer i heftet the Psychotherapy - Psykoterapien:

Formell religion har ingen plass i psykoterapi, men den har dessuten ingen reell plass i religion. I denne verden er der en overraskende tendens til å forene motsigende ord inn i en og samme term uten å oppfatte motsigelsen i det hele tatt. Forsøket på å formalisere religion er så åpenbart et egoforsøk på å forsone det uforsonlige ,at det neppe krever utdypning her (P-2.II.2:1-3).

Å formalisere religion involverer å ta inspirerende ord fra den visjonære, fra profeten eller fra den opplyste grunnleggeren, og så snart vedkommende er borte – det tar vanligvis ikke så lang tid – kodifisere, ritualisere og dogmatisere dem, og så bruke læren som våpen mot dissentere og vantro. Dessverre begynte den tidlige historien til Et kurs i mirakler ikke overraskende å krysse en liknende bane.

Når Et kurs i mirakler blir brukt til å hjelpe folks liv i denne verden, til å gjøre vår drøm mer behagelig og tilfredsstillende, er sant håp ute, for dets lys, som skinner i våre sinn, er blitt begravd. Det håpet er den eneste tilstand som vil lede oss ut av drømmen, og Jesus er ganske tydelig på at vårt problem bor der, som dets løsning også gjør. Ikke i verden. Ikke i dets økonomiske, sosiale, politiske eller religiøse tankesystemer. Men, i sinnet, som tror på en verden motsatt Altet. Som Jesus i hovedsak spør: ”Ville Gud ha plassert svaret der hvor det ikke kunne bli funnet?” Med andre ord, miraklet, eller den Hellige Ånds svar om tilgivelse, kan ikke finnes i verden eller kroppen, men bare i sinnet. Derfor leser vi:

…Gud anbragte den Hellig Ånd i deg [dvs. ditt sinn], der du anbragte drømmen (T-14.I.2:8).

Kan Guds Sønn fortape seg i drømmer når Gud har anbragt i ham det gledesfylte Kallet til å våkne og være glad? (T-13.XI.10:1)

Du vil merke Jesu fasthet, fra begynnelse til slutt, med å undervise i at verden ikke er problemet, og at løsningen således ikke kan finnes der. Det er derfor Jesus understreker at hans er et kurs i ”årsak ikke i virkning” (T-21.VII.7:8). Årsaken er sinnet som har valgt uriktig – problemet. Derfor er ikke dette et kurs som handler om oppførsel eller om verden – effekten: ”Forsøk derfor ikke å forandre verden, men velg heller å forandre den måten du ser verden på.” (T-21.in.1:7). Problemet er sinnet som tror at der er en verden, og det er derfor Et kurs i mirakler tilbyr oss et ekte håp, ved å identifisere problemets og svarets sanne lokalisering.

Et kurs i mirakler er det eneste verket jeg kjenner til som så klart beskriver sinnets aktivitet for å hindre oss spesifikt i å komme til svaret. Forhindret på denne måten er der ingen måte vi kan løse problemet på; og det er egoets logikk fra begynnelsen av. Sinnets svar på Soningen er begravd av egoets svar – dets tankesystem om atskillelse, spesiellhet, hat, dømming og skyld. Derfor behøver vi å se på det tankesystemet som er innhyllet av verden.

Kurset hjelper oss i å se annerledes på verden, som et speil eller en projeksjon av hva som er inne i sinnet. Det blir anledningen til å fange vår oppmerksomhet, og når vi spør Jesus om hjelp, tar han oppmerksomheten, som var rettet mot det problematiske spesielle forhold, og skifter vår fokus ved å bringe den tilbake til der hvor den begynte: sinnet, gjennomhullet av skyld og frykt. Derfor hjelper Jesus oss med å forstå formålet med det spesielle forhold i sinnet, som var skjult av det spesielle forhold til kroppen. Når vi forstår formålet og velger annerledes, har reisen til oppvåkning begynt. På den måten vender sinnets uhellige forhold med egoet til det hellige forhold med den Hellige Ånd, Guds rolige, lavmælte Stemme. Dette skiftet gjenspeiles i våre ytre forhold. Min erfaring med mitt forhold til deg skifter derfor fra et med dømming, hat og avhengighet til et med tilgivelse, kjærlighet og fred, hvori jeg forstår at vi deler de samme interesser og mål. Men – det er ikke i det ytre forhold det hender, for det bevarer projeksjonen. Nok en gang, mitt forhold til deg uttykker kun i form sinnets skifte fra det spesielle til det hellige forhold, når jeg bytter lærer. Dette skiftet er kjernen i Et kurs i miraklers budskap, i hvilket er funnet vårt eneste håp om lykke og fred.

Søk derfor ikke å forandre verden, men velg å endre dine tanker om verden. Studenter i Et kurs i mirakler bør ha denne setningen klistret overalt – i hjemmene deres, i bilene, på kontorene, på deres panner (!) – for den er kjernen i Kursets vei. Med dette menes ikke at du atferdsmessig her ikke tar avgjørelser som påvirker jobben din, forholdene dine og kroppen din. Med det menes det rett og slett at før du gjør noe på det ytre plan, skift på det indre plan; for da vil du ikke lenger bry deg om hva som hender, men bare med Hvem det hender med. For å være klar – dette mener ikke at du ikke vil gjøre noe i denne verden: få eller skifte jobber; begynne, endre eller gjøre slutt på forhold; ta vare på deg selv eller din elskedes kropp. Med det menes det bare  at når du endrer ditt sinn, vil kroppen din automatisk og på tilsvarende måte handle på en kjærlig måte, uansett dens form. Med andre ord vil ikke ditt ytre liv lenger være i forreste rekke eller i senter av scenen, idet vi nå leser fra ”Jeg behøver ikke å gjøre noe”:

Å ikke gjøre noe er å hvile og opprette et sted i ditt indre hvor kroppens aktivitet slutter å kreve oppmerksomhet. Til dette sted kommer den Hellig Ånd og har sin bolig der…. Men dette hvilested som du kan vende tilbake til, vil alltid finnes. Og du vil bli mer oppmerksom på dette stille sted i stormens sentrum, enn på alle dens voldsomme herjinger. Dette stille sentrum, der du ikke gjør noe, vil bli værende hos deg og gi deg hvile midt i all travelheten som du kalles til. For fra dette sentrum vil du få anvisning om hvordan du skal bruke kroppen uten synd (T-18.VII.7:7-8; 8:1-4).

På denne måten er vårt eneste håp å finne dette stille senter i våre sinn, hvor all mening om våre kroppslige erfaringer stråler ut fra. Der er ikke annet håp. F.eks. kan ikke håp om lykke finnes ved å oppnå en perfekt kropp. Den vil dø, etter først å vokse gammel og dø hen. Dersom kropper ikke dør ved førtiårsalderen vil de ganske visst gjøre det etter sytti, åtti eller hundre år. Snart vil forventningene om liv forlenges enda lenger. Allikevel, hva er det som er ”i live”? Et kurs i mirakler beskriver kroppen, som enhver sann Gnostiker, som et ”råtnende fengsel” (T-26.I.8:3). Det er dets natur: et fengsel hvori ”utsultede og tørstende skapninger kommer for å dø” (W-pII.13.5:1). Hvilken forskjell gjør det dersom du er sperret inne i tjue år eller etthundreogtjue år? Et fengsel er et fengsel. Det er sinnet du behøver å fokusere på, for meningsfull og håpefull endring.

På det kollektive kroppslige nivå bør det være klart at heller ikke verdenssituasjonen kommer til å forbedre seg. Enhver som tror den gjør det er tydeligvis uten kontakt med verdenshistorien, og har helt opplagt ikke studert den. Verden kan ikke annet enn å forbli som den er – formen dens kan endres, men innholdet i atskillelse og hat vil aldri endres, for det ble laget for å være som det er. Ganske visst, det ble programmert av egoets sinn til å være som det er. Programmér en datamaskin til å legge sammen to og to til å bli sju, og den vil alltid gjøre slik. Denne verden vil alltid ende opp med den feilaktige og gale summen, for det har vært dets formål fra begynnelsen – å forsterke den vanvittige tanken om atskillelse og tilby håp hvor der intet er. Dette kombinerte utdraget fra teksten gir en bra beskrivelse av situasjonen:

Ingen kommer hit uten at han forsatt har et håp - en gjenværende illusjon eller en drøm - om at det finnes noe utenfor ham selv som vil gi ham lykke og fred…. Det finnes en tendens til å tro at verden kan tilby trøst og befrielse fra problemer som det er den hensikt å beholde…. Forsøk ikke å unnslippe problemene her. Verden ble laget for at problemer ikke skal kunne unngås…. (T-r29.VII.2:1; T-31.IV.1:1; 2:5-6).

Og likevel finnes der håp, som vi leser i fortsettelsen av utdraget:

Innse nå - uten fortvilelse – at det ikke finnes noe håp om svar i denne verden…. Alle må nå dette punkt og ta seg forbi det. Det er sannelig sant at overhodet intet valg finnes i verden. Men dette er ikke leksjonen i seg selv. Leksjonen har en hensikt, og ved denne kommer du til å forstå av hva den er til for (T-31.IV.4:3; 3:7-10).

Jesu undervisningslekse er at sinnet er valgets beliggenhet. Å anerkjenne fraværet av et ytre svar åpner døren for at det indre dukker opp i vår bevissthet – derfor oppholder vårt lille håp seg  fremdeles på den andre siden av verdens illusoriske håp. La meg i lys av dette gjenta vårt vidunderlige sitat:

Vi kommer neppe til å finne en bedre unnskyldning for menneskets eksistens enn Et kurs i mirakler… Det er kanskje, tross alt, et fremdeles lite håp for vår endelige overlevelse.

Fra Et kurs i miraklers synspunkt, overlevelse er ikke av kroppen eller verden, men av våre sinn. Det er håpet – lyset skinner, enda om det er skjult midt i verdens mørke:

Der finnes et lys i deg som verden ikke kan oppfatte. Og med verdens øyne vil du ikke se dette lyset, for du er forblindet av verden. Men du har øyne som kan se det. Det finnes der for at du skal se det. Det ble ikke nedlagt i deg for at det skulle holdes skjult for ditt blikk (W-pI.189.1:1-5).

Mørket vi ser rundt oss – grusomhet, lastefullhet og falskhet; smerte og lidelse – er bare en projeksjon på hva som er i enhvers sinn. Ikke bare sinnet til de ”slemme fyrene”, som vi anklager for å forårsake verdens smerte og lidelse. Lyset er i enhvers sinn – både offeret og den som gjør til offer – skjønt ”blindet av verden”.

For å frigjøre vår visjon til å se dette strålende lys, ville det være en nyttig øvelse å se på alle – folk du liker og folk du ikke liker – og bli klar over, f.eks. at alle puster. Uten unntak. Alle deler den samme kroppen med dens grunnleggende fysiske og psykologiske behov. Vi er de samme. Se rundt deg: ta hva enn som er ditt bestemte fokus på dømming, hat og lidelse, og beveg deg bortenfor de tilsynelatende ulikheter – kilden til egoets mørke – til ensartheten som forener oss i håpløshet og håp, egoet og den Hellig Ånd. Vi er ens – ikke i form, uten tvil, men i innhold. Det er derfor det er så viktig ikke å ta ting alvorlig. Alvor er avlet i troen på ulikheter, egoets viktigste virkemiddel for overlevelse, for det sørger for at en vil vinne og en annen tape.

Derfor roper verden ut om å bli tatt alvorlig, slik som verdens åndelige former gjør det. Faktisk roper alle ”ismer” ut om å bli tatt alvorlig; alle dets tankesystemer – politiske, økonomiske, sosiale, religiøse – trygler slik. Faktisk roper kropper ut for å bli tatt alvorlig, med deres pågående fysiske og psykologiske krav. Siden egoet fortalte oss at Gud aldri ville bevilge vår anmodning om spesiell begunstigelse (T-13.III.10:2; T-15.V.4:1-2), diktet vi opp en gud som ville det. Derfor lagde vi en kropp som synes å synde, og en gud som sinnssykt ser kropper som synder, som Han tar svært alvorlig. Dette er den ”guddommelige” helten i de andre og tredje kaoslovene:

Det er et prinsipp som vil definere hva virkelighetens Skaper må være - hva Han må tenke og hva Han må tro; og hvordan Han må reagere når han tror på det. Det anses ikke engang som nødvendig at Han blir forespurt om sannheten i det som er fastslått som Hans overbevisning. Hans Sønn kan fortelle Ham dette… [og] må Han akseptere Sin Sønns overbevisning om hva han er, og hate ham for det (T-23.II.6:2-4,6).

Alle guder og religioner tar ting alvorlig – fordømmelse og frelse; fellen i egoets kaoslover. Det elsker oss for at vi tar dets verden av atskillelse og synd alvorlig, så vel som dets undergang. Et kurs i mirakler er således ikke blitt tatt opp slik. Gjør du det viser du ikke oppmerksomhet mot dets undervisning. Hvor ofte snakker ikke Jesus om et vennlig smil og latter? Måten å bli fri fra egoet på er å smile av det, som betyr at du ikke gir det noen makt til å påvirke deg i det hele tatt; den samme måten den evige Gud ikke gjorde. Jesus minner oss om:

Inn i evigheten, der alt er ett, snek det seg en bitte liten sinnssyk tanke som Guds Sønn glemte å le av. Fordi han glemte det, ble tanken til en alvorlig forestilling, som fikk mulighet til både å iverksette og inneha reelle virkninger. Sammen kan vi le dem begge bort og forstå at tiden ikke kan innvirke forstyrrende på evigheten (T-27.VIII.6:2-5).

Det er formålet med det vennlige smil – å le av tanken om at verden har makt til å ta vekk din fred. Det er formålet med Et kus i mirakler – å tilby oss sant håp ved å undervise at der er absolutt intet håp her. Dette vennlig smil, født i kjærligheten til Gud, er den eneste vei ut av egoets felle – i verden og i sinnet.

På den annen side er håpet her i verden alvorlig. Det sier der er et reelt problem, og derfor en reell vei ut av det. Likevel sier Jesus: ”Der er intet problem, for ikke å si et alvorlig et, så hvordan kunne der være en løsning, for ikke å si en alvorlig en?” Håpet er erkjennelsen av at der er intet håp – her. Dette er sannhetens lys som skinner i enhvers sinn som, nok en gang, er skjult i skyldens mørke, som for sin del er skjult i verdens mørke. Et kurs i mirakler sørger for en måte å omgjøre egoets mørke ved å reversere den sinnssyke kursen inn i vanvidd, som tok oss fra kjærlighet til skyld til hat:

Den Hellige Ånd tar deg vennlig i hånden og følger dine spor tilbake fra galskapens reise utenfor deg selv, og fører deg nennsomt tilbake til sannheten og tryggheten i ditt indre. Alle dine sinnssyke projeksjoner og ville surrogater, som du har anbragt utenfor deg, fører han til sannheten. Slik reverserer Han reisen mot galskap og gjenoppretter din forstand (T-18.I.8:3-5).

Kurset tar oss tilbake fra kroppens hat til sinnets skyld, og så hinsides til den kjærlighet som skyld var utpekt for å skjule. Til sist har vi noe som synes å være i verden, som synes å adressere oss som et vesen i verden, likevel er vi ikke av den, enda om det hjelper oss å leve i verden, bare med et smil. Mesteparten av studentene kjenner dette betydningsfulle avsnitt som åpner Lekse 155:

Det finnes en måte å leve på i den verden som ikke er her, selv om det ser slik ut. Du forandrer ikke utseende, men du smiler oftere. Din panne er glatt og ubekymret; dine øyne viser ro (W-pI.155.1:1-3).

Det er et vidunderlig avsnitt, som beskriver hvordan vi skal se ut som alle og enhver, for vi er alle og enhver. Vi oppfører oss normalt, dog smiler vi oftere fordi vi tar ingenting alvorlig her, medvitende om at ingenting født i atskillelsen har makt til å påvirke Guds kjærlighet og fred inni oss.

Det er nyttig å se hvor kjapt vi henfaller til å ta ting alvorlig, spesielt dette kurset. En av de mest vanlige misoppfatningene tatt av studenter i Et kurs i mirakler er å vie deres ytre liv til det, og glemme at Kursets formål er å ha dem til å leve som de alltid har levd, men med en annerledes innstilling og mål. Dette bør være meningen med å vie ditt liv til Et kurs i mirakler; ikke at du leser og studerer det hver dag, eller gjør leksene år etter år, eller møter bare med ”Kursfolk”, gjør bare ”Kursting”, har dypsindige og gjennomtrengende ”Kursdiskusjoner”, bringer dets hellige sannhet til verden, osv. Alt dette gjenspeiler egoets felle, gjør Et kurs i mirakler til et idol, gjør dets evne  maktesløst til å befri oss fra egoets snarer og lede oss til sann frihet.

Istedenfor bør vi bruke Et kurs i mirakler som et middel til å leve våre liv som medlemmer av samfunnet – tilfredsstille våre roller som familiemedlemmer, venner, arbeidere, innbyggere osv. – dog mer fredfulle, vennlige, milde og ansvarlige – og smile oftere. Gjør derfor ikke Kurset til noe alvorlig, fordi du da ville gjort det til en avhengighet, et idol å bli tilbedt og æret, gjort til å bli frelse i seg selv. Egoet elsker så visst ikke Et kurs i mirakler i seg selv, men jammen elsker det dets studenter, fordi de blir så seriøse mot det. Vær årvåken mot dette egospillet, og vend ikke Kurset til en annen religion eller religiøst objekt. Ellers vil du igjen avkle det dets makt til å lede deg ut av drømmen og bringe deg hjem, og gjøre det likt nesten alle andre religioner og åndelige veier, som ender opp med å fornekte nettopp det sinn som er vårt håp. Tidlig i teksten henvendte Jesus seg til Helen om hennes tendens til å spørre ham om spesifikk hjelp til å lindre hennes spesifikke frykt.

Du burde i stedet be om hjelp i de situasjoner som forårsaker frykten. Disse situasjoner medfører alltid en villighet til å være adskilt…. Hvis jeg gikk imellom dine tanker og deres resultater, ville jeg forstyrre en grunnleggende lov om årsak og virkning, den mest grunnleggende lov som finnes. Jeg ville neppe hjelpe deg hvis jeg nedvurderte kraften av din egen tenkning. Dette ville stå i direkte motsetning til hensikten med dette kurset (T-2.VI.4:3-4; T-2.VII.1:4-6).

Jesus satte derfor frem for Helen, og alle fremtidige studenter, helt i begynnelsen av teksten, hans fundamentale undervisning om at sinnet både er kilden og svaret til problemet. Å spørre om hans (eller Kursets) innblanding på kroppslig nivå ”ville være i direkte opposisjon til formålet med dette kurset”, som er å bringe til vår oppmerksomhet sinnets makt til å velge skyldens problem og tilgivelsens svar.

Når vi nærmer oss Et kurs i mirakler fra perspektivet om kroppens egoistiske behov – inkludert de åndelige behovene – forårsaker vi å smitte Jesu læreverk med selveste ”spiren til spesiellhet”, som er problemet vi prøver å gjøre om. Det er ikke så forskjellig fra kirurger fra en tidligere periode som opererte kroppen med uvaskede hender, derved smittet de i sin uoppmerksomhet selve kroppen de forsøkte å helbrede. Hvordan kan de som tror på atskilte interesser noen gang håpe på å omgjøre egoets tankesystem om atskillelse? ”Spør ikke en spurv om hvordan ørnen svever” (T-20.IV.4:7), forteller Jesus oss. Tilsvarende omtalte den fremstående historikeren Charles Beard, for flere tiår siden, USAs selvmotsigende politikk om å innlate seg på ”evig krig for evig fred”². Hvordan kan de, som kommer fra en tro på atskilte interesser, på noen måte fremme fred, som bare kommer fra felles interesser? Helbredelse kan bare komme fra utsiden av egoets tankesystem om atskillelse og hat. Formålet med Et kurs i mirakler er å sørge for en slik helbredelse.

Den tjuende århundrets wienerske dirigent Josef Krips ble sitert i å ha sagt: ”Beethovens musikk når Himmelen; Mozarts kommer derfra.” Med dette mente den berømte dirigenten at Beethovens musikk uttrykker reisen gjennom verden til dets himmelske mål, mens Mozarts simpelthen gjenspeiler den lykksalige glede over den trans-materielle verden som er vårt hjem. Derfor kan vi si:

·         Beethoven gis oss håp, for hans musikk demonstrerer hjemkomsten til kjærlighet; at det i realiteten er mulig å gjøre det.

·         Mozart gir oss håp, for han viser oss at der er kjærlighet, punktum.

·         Et kurs i mirakler gis oss håp ved å vise at der er kjærlighet, og det er mulig å komme tilbake til den.

Vi kan derfor se at innen det selv inneholder Et kurs i mirakler både midlene og målet, idet det er åndelighetens Beethoven og Mozart, som det var. For å omskrive dets egne ord:

Vår kjærlighet venter oss når vi går til Ham, og vandrer ved vår side og viser oss veien. Han mislykkes ikke i noe. Han er det mål vi søker, og Han er det Middel som fører oss til ham (W-pII.302.2).

Deri ligger dets løfte, og deri ligger fremdeles det lille håp, som overskrider den spesielle og tilsynelatende mektige verdens lengsel. I dette håp hviler vi i ro og er i fred, medvitende om at Guds kjærlighet aldri kan opphøre å være hva den er:

Sønnen er er i stillhet – og i den stillhet som Gud har gitt ham, går han inn til sitt hjem og finner endelig fred (C-ep.5:6).

_________________________________________

1. Sitert fra en klasse i regí av Stiftelsen holdt i 2004, ”Meningen med takknemmelighet”.

2. Omtalt i Gore Vidals bok Perpetual War for Perpetual Peace - Evig krig for evig fred (Thunder’s Mouth Press/Nation Books, New York: 2002).