LÆRE Å LYTTE

Kommunikasjonssvikt er en vanlig årsak til misnøye i forhold. Vår etterkrigsgenerasjon har visselig sett en flom av terapeuter, treningsforsøk og alle slags programmer beregnet på å bistå par, familier og virksomheter i å lære å lytte. Så vellykkede har disse inngrepene vært i å appellere til folk i vanskelige forhold – og hvem i vår verden lider ikke av vanskelige forhold? – at en veritabel9 industri har dukket opp, og representerer hele registeret av profesjonelle og ikke så profesjonelle teknikker. På en eller annen måte forsøkte alle å lære folk hvordan å lytte til hverandre, og å høre hva som blir kommunisert.

Diplomater er trenet – eller burde være trenet – i de kulturene som de samhandler med, til å være følsomme overfor nyanser innen kommunikasjon, forskjellige fra deres egne, for ikke å fornærme eller krenke hvor dette ikke var påtenkt. Jeg husker da jeg arbeidet med den Bulgarske oversetter av Et Kurs i Mirakler, og ble forvirret da hun gjentatte ganger rystet på hode fra side til side, noe som syntes å være en negativ reaksjon på mine kommentarer og antydninger. Til slutt spurte jeg henne hva som var galt, bare for å oppdage at en slik reaksjon betydde bekreftelse i Bulgaria. Det var tydelig ikke gjort noen skade, men tenk de potensielle4 konsekvensene slike fundamentale misforståelser kunne resultere i, ved sensible diplomatiske forhandlinger.

Disse brokete former for å trene-å-lytte, dersom vi kan tillate oss den slags ordbruk, kan opplagt være til hjelp i å lette kommunikasjonen mellom enkeltpersoner, hvor den enkelte lærer å få mer respekt for den andres følelser og opplevelser. Dog legges det nesten alltid vekt på å respektere ikke bare andres følelser, men også å møte ens egne behov. En slik tilnærming, selv om den kanskje kan være virkningsfull på kort sikt, løper risikoen for langsiktig kompromiss, hvor partnere må velge å ofre deler av deres behov og ønsker, for å bevare forholdet. Den slags kjøpslåinger kan ikke annet enn mislykkes og utløse bitterhet, skjønt utilsiktet, siden de aldri fullt ut får det som er trodd å være deres rett. Og når der er stilltiende krenkelse, må projeksjon5 uunngåelig følge. Tidlig i teksten beskriver Jesus denne konfliktsituasjonen hvor

sinnet og atferden ikke er i overensstemmelse, og dette resulterer i en situasjon i hvilken du gjør hva du ikke helt ønsker å gjøre. Dette vekker til live en følelse av tvang som vanligvis produserer raseri, og det er rimelig å anta at projeksjon følger  etter (T-2.VI.5:6-7).

På den andre siden streber sann kommunikasjon, som instruert i Et Kurs i Mirakler, etter å befri alle parter, i en situasjon, fra byrden det er å kreve tilfredsstillelse av behov. På denne måte gir Jesus et ekko av den samme misnøye over vår mangel av riktig kommunikasjon med hverandre, og tilbyr oss sin enestående trening i tilgivelse. Derfor skal jeg i denne artikkelen diskutere meningen med kommunikasjon, spesielt hva som menes med virkelig å lytte til hverandre.

Et viktig feilaktig poeng er at det er umulig å høre andre, så lenge vi har et behov som vi tror de må dekke. Årsaken er åpenbar  når vi tenker på den. Våre presserende behov krever tilfredsstillelse, uansett ytre omstendigheter. Den sosiale oppdragelse vi alle er utsatt for, tillater oss vanligvis å utsette en slik tilfredsstillelse, dog ikke uten en følelse av å ofre noe, som antydet i sitatet ovenfor. Vårt ubevisste behov for tilfredsstillelse sørger for at hvilket som helst forhold vi er i for øyeblikket vil bli opplevd på en fientlig måte, uansett deres form og uansett om en slik oppfatning er ubevisst. Derfor er vi bare til stede for hverandre, i den grad de andre kan dekke våre behov. Studenter av Et Kurs i Mirakler vil unektelig gjenkjenne disse beskrivelsene, da de danner kjernen i Jesu lære om spesielle forhold, disse erstatninger for vårt forhold til Gud, vår Kilde, i hvilket der er ingen behov:

        Du som ønsker fred kan finne den bare ved fullstendig tilgivelse… Så lenge som mangel ikke eksisterer i det som Gud har skapt, er den meget tydelig i hva du har lagd… Inntil ”atskillelsen”, som er betydningen av ”fallet”, manglet intet. Der var ingen behov i det hele tatt. Behov oppstår bare når du fratar deg selv noe. Du handler i henhold til de særskilte  påbud om behov du fastslår. Dette igjen, avhenger av din oppfatning om hva du er (T-1.VI.1:1,3,6-10).

Ved å følge vårt egos pålegg om mangel og berøvelse, søker vi å finne tilfredsstillelse for våre behov, uten å bry oss om kostnadene, men vi håper det vil være en annen som vil betale. På denne måten søker vi å ofre andres lykke, for å kunne finne den tilfredsstillelse vårt ego krever. Hvordan kan vi da lytte til andre? Hvordan kan vi da høre det klagende rop etter å bli befridd fra smerte? Hvordan kan vi da finne ekkoet fra vårt eget rop i andre? Jesus ønsker at vi spør oss selv disse spørsmålene, for å kunne høre hans svar. Å svare på andres rop gir svar på vårt eget:

Hør en bror rope om hjelp og svar ham. Det vil være Gud til hvem du svarer, for du ropte på Ham. Der er ingen annen måte å høre Hans Stemme. Der er ingen annen måte å søke Hans Sønn. Der er ingen annen måte å finne deg Selv (P-2.V.8:4-7).

Men vi går for fort frem, for først behøver vi å forstå hva det er vi prøver å høre. La oss derfor vende tilbake til begynnelsen, som syntes å følge den sanne Begynnelse. I det ontologiske3 øyeblikk, hvori vi trodde vi hadde atskilt oss fra vår Skaper og Kilde, atskilte vi oss også fra skapelsens sang:

den eneste stemme Skaper og skapelse deler; sangen Sønnen synger til Faren, Som returnerer takkene den tilbyr Ham til Sønnen. Alltid, uten ende, gir De til Hverandre harmonien, og uten ende også det gledesbringende samhold ved Kjærligheten. Og i dette er skapelse utvidet… Den kjærlighet De deler er hva all bønn vil være gjennom evighet, når tid er ferdig. For slik var det før tid syntes å være (S-1.in.1:2-4,7-8).

Men tid syntes virkelig å være, og kjennetegnet ved Guds Sønn viste seg å være savnet i Himmelens sang (T-26.V.5:4). I det enkeltstående uhellige atskillelsens øyeblikk snudde vi dessuten ikke bare et døvt øre til Himmelens sang, men likedan til den Hellige Ånds minne om den. På denne måte var sangen glemt, dog har dets melodi forblitt i oss, tross vårt egos mest oppfinnsomme anstrengelser i å la den være glemt. Studenter av Et Kurs i Mirakler er helt opplagt ikke fremmed for dette inspirerende avsnittet om håp og løfte:

        Lytt, - kanskje du får et hint om en eldgammel tilstand ikke helt glemt… Ikke hele sangen har blitt med deg, men bare et lite streif av melodi… Men du erindrer, fra bare denne lille del, hvor yndig sangen var, hvor vidunderlig iscenesettingen hvor du hørte den, og hvordan du elsket dem som var der og lyttet med deg… Lytt, og se om du minnes en eldgammel sang du kjente for så lenge siden, og holdt mer dyrebar enn enhver melodi du lærte deg selv å sette pris på siden (T-21.I.6; 7:5).

Men å huske den eldgamle sang om kjærlighet og enhet betydde å glemme vår nylig komponerte sang om spesiellhet og atskillelse; et ”offer” vi ikke var forberedt å gjøre. Og så ble kommunikasjon knust, og mislyd kom isteden for harmoni2:

Direkte kommunikasjon ble brutt fordi du hadde laget en annen stemme (T-5.II.5:7).

Atskillelsen var ikke et tap av fullkommenhet, men en svikt i kommunikasjon. En grell og skringrende kommunikasjonsform dukket opp som egoets stemme (T-6.IV.12:5-6).

Således brøt atskillelsen kommunikasjon med vår Kilde og oppløste dens perfekte flyt, og isteden for erstattet den med egoets hese skrik. I vårt vanvidd foretrakk vi denne sangen om atskillelse og spesiellhet, og så valgte vi ikke å høre den Hellige Ånds melodi – den glemte sangen. Og på denne måte har det fortsatt ned gjennom egoets umåtelige illusjon om tid og rom (W-pI.158.4:1). Imidlertid, dersom ideer ikke forlater deres kilde, som Jesus gang på gang minner oss om, da har den opprinnelige beslutning om ikke å lytte til den Hellig Ånd og høre Hans melodi om fred forblitt i oss. Som teksten instruerer oss angående tid:

Det ørlille klikk i tid, hvori den første misoppfatning ble gjort, og av alle dem inni den ene misoppfatning, rommet også Korreksjonen av den ene, og av alle dem som kom inni den første (T-26.V.3:5).

Med andre ord døyver vi – ”hver dag, og hvert minutt hver dag, og hvert øyeblikk som hvert minutt inneholder” (T-26.V.13:1) – vår opprinnelige beslutning om ikke å lytte. Det skulle derfor ikke komme som noen overraskelse at alle folk opplever slike voldsomme vanskeligheter med å kommunisere, i å lytte til noen andre uten skjult egen dagsorden, som spolerer evnen til virkelig å høre hva som blir sagt. En musikalsk analogi kommer til det samme poeng. Store musikere har observert at ”Hva er best i musikk kan ikke finnes i notene” (Gustav Mahler); dirigenten bør lytte til musikken ”bak notene” (Wilhelm Furtwängler); og den sanne musikk er i ”stillheten mellom notene” (Isaac Stern). Richard Wagner ba innstendig dirigenter om å lytte til verkenes melos, det Greske ordet for ”sang”. Med det siktet Wagner til komposisjonens indre melodi, og uten den ville musikken bli dirigert ”uten en skygge av sjel eller følelse”.

Gjentatt med terminologien fra Et Kurs i Mirakler, ville vi sagt at en må lytte til musikkens innhold, bakenfor dens form. På liknende måte bør vi tillate vår oppmerksomhet å bevege seg bakenfor våre smålige bedømmelser og misoppfatninger, til det underliggende innhold om kjærlighet, eller rop om kjærlighet, som lyder i hver av oss. Theodore Reik, som Freud betraktet som en av sine mest begavete studenter, gir et vidunderlig eksempel på lytting i sitt klassiske verk Lytting med det Tredje Øre. Han forteller om, og nå gjengir jeg den fra minnet, en pasient som kom til hans kontor til hennes faste avtale. Hun bemerket til Reik om en bok som sto opp ned i bokhyllen hans. Uten at noe annet ble sagt, spurte den berømte analytikeren: ”Hvorfor fortalte du meg ikke at du hadde en abort?” Selvfølgelig var Reiks spørsmål rett på saken, og i sin bok forklarer han hvordan han hadde utledet sin overraskende konklusjon fra kvinnens kommentar. Poenget er ikke at vi alle blir så skarpsindig innsiktsfulle som psykoanalytikeren, men det er viktig at vi lytter med det ”tredje øre”, som er tilgjengelig når vi fjerner vårt behov for å vurdere situasjoner og dømme andre – alt basert på våre egne oppfattede behov og presserende personlige bekymringer.

Det er et psykoterapeutisk6 aksiom1 at en ikke kan forstå når en dømmer. Dom er en skygge fra atskillelsens projisering, mens forståelse reflekterer kommunikasjonens lys: bønnens lovsang som forener Far og Sønn, Skaper og det skapte, Årsak og Effekt. En kan derfor si at å lære å lytte betyr å lære å avstå fra bedømmelse. I heftet ”Psykoterapi7: formål, prosess, praksis” sier Jesus at det å ikke dømme er det eneste krav til vellykket psykoterapi, for det omgjør egoets forsvarssystem ved å erstatte form med innhold. Det tillater terapeuten å lytte til pasienten, og høre ropet som påviser feilen omkring atskillelsen. Ved å la dommens murer som hindrer kommunikasjon smuldre, er egoet opphevet. Problemets former blir sett gjennom troen på atskillelse og atskilte interesser, og helbredelse inntreffer idet terapeuten viser pasienten de delte interesser som Guds ene Sønn har: å høre den glemte melodi, og erindre Kjærligheten som er vår ene Kilde. Og slik blir vi lært:

Det er i det øyeblikk, idet terapeuten glemmer å dømme pasienten, at helbredelse inntreffer… fordi bare da kan det bli forstått at der er ingen vanskelighetsgrad ved å helbrede (P-3.II.6:1; 7:1).

Hva må læreren gjøre for å sørge for lærdom? Hva må terapeuten gjøre for forårsake helbredelse? Bare en ting; det samme krav frelse spør enhver om. Hver eneste må dele ett mål med noen andre, og ved å gjøre således, miste all mening med atskilte interesser. Bare ved å gjøre dette er det mulig å overskride de snevre grensene egoet ville påtvinge selvet. Bare ved å gjøre dette kan lærer og elev, terapeut og pasient, du og jeg, godta Soning og lære å gi det som det ble mottatt (P-2.II.8).

Ved å gå tilbake til vårt tidligere poeng, så lenge som vi forholder oss til hverandre ut fra personlige behov – påstandene om spesiellhet – er dom uunngåelig. Våre atskilte interesser bli virkeligheten, og avler kravet om at disse behovene bli møtt. Nå eksisterer forholdet bare for å tilfredsstille disse kravene, og forholdet blir egoets tempel, og til denne spesiellhetens helligdom kommer vi alle med våre offergaver om dom og spesiell kjærlighet, som Et Kurs i Mirakler erklærer bare er et tynt slør over hat. Den andre personen har forsvunnet bak skyene av mangel og savn, og vi ser eller hører ikke lenger.

Imidlertid, uten bedømmelse, kan en bare lytte, uten å påtvinge ens spesiellhet behov og krav om tilfredsstillelse. Man er stille, gjør rolig ingenting annet enn å se, vente og ikke dømme (W-pII.1.4:1,3). Og det som høres er en av to sanger: sangen som gjenspeiler kjærligheten, eller sangen som roper på den. I begge tilfeller er vårt svar fremdeles kjærlighet. Men for oss som hører disse sangene, og ikke egoets sang om spesiellhet og hat, trenger vi å være stille innvendig, å komme til vår bror uten behov. Hvilken bedre bønn kan strømme gjennom våre hjerter og sinn enn denne, tatt fra arbeidsboken, om hvordan vi nærmer oss Gud; i dette tilfellet hvordan vi nærmer oss Guds Sønn – Kristus og oss Selv:

Simpelthen gjør dette: Vær stille og legg til side alle tanker om hva du er og hva Kristus er; alle begreper du har lært om verden; alle forestillinger du holder om deg selv. Tøm ditt sinn for alt det tror enten er sant eller falskt, eller godt eller dårlig, for hver tanke det dømmer aktverdig, og alle ideene det er skamfullt over. Ikke hold på noe. Ikke bring med deg en tanke fortiden har tenkt, heller ikke en tro du noensinne lærte før fra hva som helst. Glem denne verden, glem denne kilde, og kom med helt tomme hender til ditt Selv (tatt fra W-pI.189.7).

”Med intet i våre hender hvilke vi klynger oss til, med lettede hjerter og lyttende sinn” (W-pI.140.12:1), sitter vi med vår bror og lytter, akkurat som Jesus rettleder sine psykoterapeuter, og oss alle i våre individuelle samhandlinger:

… ingen god lærer bruker én tilnærming til enhver elev. Tvert om , han lytter tålmodig til hver eneste, og lar ham formulere sin egen fagkrets; ikke fagkretsens mål, men hvordan han best kan nå formålet det setter for ham… Der er Noe i ham som vil fortelle deg, dersom du lytter. Og det er svaret; lytte. Ikke krev, ikke beslutt, ikke ofre. Lytte. Hva du hører er sant (P-2.II.7:2-3; P-3.I.2:3-7; skråskriftene er mine).

Nå forstår vi, når vi kommer til vår bror uten behov som forvrenger vår oppfattelse, at det som kan synes å være onskapsfullhet er bare frykt (T-3.I.4:2), og er egoets frykt for den Hellige Ånds Kjærlighet. I nærværet av Hans lydløse sang, må lydene fra vår atskilte og spesielle identitet oppløses. I den grad vi tror på denne identitet vil vi frykte tilgivelsens melodi, som – bokstavelig - i sinnet gjenoppvekker sangen våre Selv fremdeles synger til Dets Kilde. På denne måte er det at egoet i oss alle ikke bare har forlatt sangens Tilstedeværelse, men vil forsøke å forbli så langt unna som mulig fra dets milde kall, gjennom dets forskjellige og utallige uekte forhold.

Når smerten fra å være så langt borte fra disse liflige toner om kjærlighet blir for mye å bære, utbryter vi – til vi-hvet-ikke-Hvem – der må være en bedre måte (T-2.III.3:5-6). Den Hellige Ånds svar er å bruke den selvsamme spesiellhet, utformet for å unnvike kjærlighet, som middel for vår tilbakekomst.

Uansett hvor uhellig begrunnelsen til å lage dem [spesielle forhold] kan være, kan Han omforme dem til hellighet… Du kan plassere ethvert forhold under Hans omsorg, og være sikker på at det ikke vil resultere i smerte, dersom du tilbyr Ham din villighet til å la den tjene ingen andre behov enn Hans… Vær da ikke redd for å slippe dine innbilte behov, som ville tilintetgjøre forholdet. Dine eneste behov er Hans (T-15.V.5:3-4,7-8).

På denne måte blir våre spesielle forhold, når de blir brukt av den Hellig Ånd, våre klasserom, der vi lærer å høre den glemte sang. Det som hadde vært en vei som tok oss vekk fra kjærlighet, ses nå bare som en omvei – uten tvil en indirekte vei Hjem, men ikke desto mindre en sikker vei, pga. at den Ene går med oss. Ved å forme vår reise blir våre spesielle kjærlighet og hat konturen av vår sti, ikke for å bli dømt eller angrepet, men vennlig godtatt, for uten dem ville vår vei gått tapt. Det er meningen med denne konstatering fra teksten:

Konsentrer deg bare om dette [din villighet], og bli ikke forstyrret fordi skygger omgir den. Det er grunnen til at du kom. Dersom du kunne komme uten dem ville du ikke behøvd det hellige øyeblikk… Det hellige øyeblikks mirakel ligger i din villighet til å la det være hva det er. Og i din villighet for dette ligger også din aksept av deg selv, som du var ment å være (T-18.IV.2:4-6,8-9).

Men for at vi skal akseptere hvordan vi ”var ment å være”, må vi først akseptere våre forsvar mot dette Selv. På denne måte blir vårt skyggeaktige ego-selv pensumet Jesus bruker for å lære oss å huske Hvem vi virkelig er.

Det er en av nøkkelkomponentene i tilgivelse, at vår tilgivelse av andre – idet vi hører melodien i dem – tilgir oss selv. Jeg kan ikke se (eller høre) i deg hva som ikke allerede er til stede i meg. Derfor er alle forhold nok en anledning til å helbrede og å bli helbredet, for det samme er ett. Igjen, fra heftet om Psykoterapi:

Han som behøver helbredelse må helbrede… Hvem ellers er der å helbrede? Gud vet ikke om atskillelse. Hva han vet er bare at Han har en Sønn… Prosessen som finner sted i dette forhold er i virkeligheten en i hvilken terapeuten i sitt hjerte forteller pasienten at alle hans synder har blitt tilgitt ham, sammen med sine egne. Hva kunne være forskjellen mellom helbredelse og tilgivelse? (P-2.VII.1:3,5-6,11-12; 3:1-2)

I ethvert gitt forhold, ved ethvert gitt øyeblikk, er en av de to partnere mer ved sine fulle fem enn den andre, og det er dennes ansvar å ta det første skritt i å høre den underliggende melodi som roper etter hjelp, og invitere den andre til å slutte seg til tilgivelsens glade sang om takknemmelighet og fred:

Hvem som enn er mest normal i det tidspunkt trusselen blir oppfattet burde huske hvor dyp hans takknemlighetsgjeld er til den andre, og hvor mye takknemmelighet er tilfalt ham, og være glad for at han kan betale sin gjeld ved å bringe lykke til begge. La ham huske dette, og si:

Jeg ønsker dette hellig øyeblikk for meg selv, slik at jeg kan dele det med min bror, som jeg elsker.

Det er ikke mulig at jeg kan ha det uten ham, eller han uten meg…

Og så velger jeg dette øyeblikk som det rette å ofre til den Hellige Ånd, at Hans velsignelse kan synke ned på oss, og bevare oss begge i fred (T-18.V.7:1-4,6).

Det samme gjelder for psykoterapeuten:

Psykoterapeuten er en leder i den forstand at han går en smule foran pasienten, og hjelper ham å unngå noen få fallgruver langs veien ved å se dem først. Ideelt er han også en følgesvenn, for En burde gå foran ham for å gi ham lys for å se. Uten denne Ene vil begge rett og slett snuble blindt videre mot ingensteds (P-2:III.1:1-3).

Når vi erkjenner at vi lytter til den uriktige stemme og hører den uriktige sang, da er det på tide å ”trekke seg tilbake og la Ham lede veien” (W-pI.155), slik at vi virkelig kan lytte og høre. Da hører vi vår brors rop om hjelp bak dissonansens skygger, og erkjenner ropet om lys, som er vårt eget også, for egoets tåkete dom har ikke makt til å skjule tilgivelsens strålende lys:

Lyset i dem skinner så klart, uten å bry seg om tåkens tetthet som formørker det. Dersom du ikke gir tåken kraft til å formørke lyset, har den ingen… Du kan huske dette for hele Sønneskapet… Å oppfatte helbredelsen av din bror så vel som helbredelsen av deg selv er derfor måten å huske Gud… Og å gi en bror hva han virkelig ønsker er å tilby det til deg selv, for din Far vil du skal kjenne din bror og deg selv. Besvar hans rop om kjærlighet, og ditt er svart. Helbredelse er Kristi Kjærlighet til Hans Far og til Ham Selv (T-12.II.2:1-2,5,9; 3:4-6).

Den Hellige Ånds rop om helbredelse kan ikke bli hørt uten vår deltakelse:

Dog trenger Han en stemme for å ytre Sitt hellig Ord gjennom; en hånd å rekke Sin Sønn og røre hans hjerte (P-2.V.5:6).

Derfor spør Jesus oss om å være med hverandre, på samme måte som han er med oss. Når vi gjenkjenner det desperate rop om hjelp i folks angrep; når vi hører den underliggende smerte i deres onskapsfullhet; hvem ville ikke da søke å rekke ut og røre smertens kilde med ”den milde tilgivelsens hånd”, og vite at den ville bli våre egne skyldens lenker som ville falle bort, sammen med våre brødres (T-19.IV-C.2:5)? Som Shakespeares siste helt Prospero sier nær slutten av The Tempest (Opprøret):

Selv med deres store urett er jeg hissig angrepet.

Dog, med min edle grunn, mot mitt raseri

tar jeg del. Den sjeldne handling er

I ærbarhet heller enn i hevn. (V,i)

Jesus spør oss om å ta den ”sjeldne handling” om tilgivelse: å lytte isteden for å dømme, å høre isteden for å angripe, å tilgi isteden for å søke hevn. På denne måte blir det vi fant på i synd, skyld og frykt transformert8 til harmonier av tilgivelse, kjærlighet og helbredelse; den disharmoniske verden av hat gir vei til melodiske musikalske toner; kjærlighetens sang vi først synger til hverandre forvandles til den evige sang vi alltid har sunget til Gud. Og våre forholds klasserom utstråler vår og vår brors gjensidige helbredelsens stjerneklare tempel:

Tenk hva foreningen av to brødre virkelig betyr. Og glem da verden og alle dets små triumfer og dets drømmer om død. Det samme er ett, og nå kan intet bli husket fra skyldens verden. Rommet blir et tempel, og gaten en strøm av stjerner som stryker lett forbi alle syke drømmer. Helbredelse er gjort, for det som er feilfritt behøver ikke helbredelse, og hva er igjen å bli tilgitt hvor der ikke er synd?

____________________________________________________

1.        aksiom: Selvinnlysende påstand, som ikke trenger bevis.

2.        harmoni: Samstemmighet, vakker og riktig proporsjon; likevekt; enighet, samklang; velklang.

3.        ontologisk: Forsøk på å bevise Guds eksistens ut fra den forutsetning at eksistens nødvendigvis hører med til et begrep.

4.        potensiell: Som eksisterer som en mulighet.

5.        projisere: Overføre trekk som en selv har, men ikke vil vedkjenne seg, til andre, som en kritiserer.

6.        psykoterapeutisk: Som hører inn under psykoterapien.

7.        psykoterapi: Behandling av sinns- og nervelidelser ved psykiske midler, f.eks. ved hypnose, suggesjon, psykoanalyse osv.

8.        transformere: Omforme, omdanne, forvandle, omsette.

9.        veritabel: Virkelig, ekte, sann.