EKIM Stavanger

Hvem er vi? Hva er ACIM®? Hjem



  Hjem
  ACIM-studiegrupper
  Aktuelle linker
  Arrangementer
  Bibliografi
  Hva er ACIM®?
  Hvem er ACIM Stavanger?
  Kontaktpersoner
  Kunngjøringer
  Kunstneriske aktiviteter
  Medlemsliste
  Ofte stilte spørsmål
  Oversettelse av bøker
  Oversettelser av ACIM
  Oversettelser av artikler o.l.
    Det enestående med EKIM
    EKIM: Fremdeles et lite håp
    Forsoning i korsfestelse
    Hvordan nærme seg EKIM
    Lære å lytte
    Ord og uttrykk
    Sette de onde under tiltale
    Urtekst
    Å reise seg fra sandkassa
    Å tilgi mishandleren
  Registreringsskjema
  Selve ACIM-boken
  Vi deler tanker og erfaringer




Glemt passordet?

Lære å lytte.

WAPNICK, Kenneth. Lære å lytte. The Lighthouse; oversatt av Inge B. Vardehei. Revidert 2010-11-04. Sandnes: IBV, 2004. Alle sitater fra ACIM er korrigert iht. den norske EKIM 1. utgave 1. opplag 2010.

 

LÆRE Å LYTTE

Dr. Kenneth Wapnick

 


Kommunikasjonssvikt er en vanlig årsak til misnøye i forhold. Vår etterkrigsgenerasjon har visselig sett en flom av terapeuter, treningsforsøk og alle slags programmer koblet til å bistå par, familier og virksomheter i å lære å lytte. Så vellykkede har disse inngrepene vært i å appellere til folk i vanskelige forhold – og hvem i vår verden lider ikke av vanskelige forhold? – at en veritabel industri har dukket opp, og representerer hele registeret av profesjonelle og ikke så profesjonelle teknikker. På en eller annen måte forsøkte alle å lære folk hvordan lytte til hverandre, og å høre hva som blir kommunisert.

Diplomater er trenet – eller burde være trenet – i de kulturene som de samhandler med, å være følsomme overfor nyanser innen kommunikasjon, forskjellige fra deres egne, for ikke å fornærme eller krenke hvor dette ikke var påtenkt. Jeg husker da jeg arbeidet med den Bulgarske oversetter av Et Kurs i Mirakler, og ble forvirret da hun gjentatte ganger rystet sitt hode fra side til side, noe som syntes å være en negativ reaksjon på mine kommentarer og antydninger. Til slutt spurte jeg henne hva som var galt, bare for å oppdage at en slik reaksjon betydde bekreftelse i Bulgaria. Det var tydelig ikke gjort noen skade, men tenk de potensielle konsekvensene slike fundamentale misforståelser kunne resultere i, ved sensible diplomatiske forhandlinger.

Disse brokete former for å trene-å-lytte, dersom vi kan tillate oss den slags ordbruk, kan opplagt være til hjelp i å lette kommunikasjonen mellom enkeltpersoner, hvor den enkelte lærer å få mer respekt for den andres følelser og opplevelser. Dog legges det nesten alltid vekt på å respektere ikke bare andres følelser, men også å møte ens egne behov. En slik tilnærming, selv om den kanskje kan være virkningsfull på kort sikt, løper risikoen for langsiktig kompromiss, hvor partnere må velge å ofre deler av deres behov og ønsker, for å bevare forholdet. Slike kjøpslåinger kan ikke annet enn mislykkes og utløser bare krenkelse, skjønt utilsiktet, siden de aldri fullt ut får det som er trodd å være deres rett. Og når der er stilltiende krenkelse, må projeksjon uunngåelig følge. Tidlig i teksten beskriver Jesus denne konfliktsituasjonen hvor

 

I begge tilfeller er sinnet og atferden i uoverensstemmelse med hverandre, noe som resulterer i en situasjon der du gjør det du ikke helt ønsker å gjøre. Dette vekker en fornemmelse av tvang som vanligvis frembringer raseri, og det leder lett til projeksjon (T-2.VI.5:6-7).

 

På den andre siden streber sann kommunikasjon, som instruert i Et Kurs i Mirakler, etter å befri alle parter, i en situasjon, fra byrden det er å kreve tilfredsstillelse av behov. På denne måte gir Jesus et ekko av den samme misnøye over vår mangel av riktig kommunikasjon med hverandre, og tilbyr oss hans enestående trening i tilgivelse. Derfor skal jeg i denne artikkelen diskutere meningen med kommunikasjon, spesielt hva som menes med virkelig å lytte til hverandre.

Et viktig avvikspoeng er at det er umulig å høre andre, så lenge vi har et behov fra dem, som krever å bli dekket. Årsaken er åpenbar  når vi tenker på den. Våre presserende behov krever tilfredsstillelse, uansett ytre omstendigheter. Den sosiale oppdragelse vi alle er utsatt for, tillater oss vanligvis å utsette en slik belønning, dog ikke uten en følelse av offer, som antydet i sitatet ovenfor. Vårt ubevisste behov for tilfredsstillelse sørger for at hvilket som helst forhold vi er i for øyeblikket vil bli opplevd på en fientlig måte, uansett deres form og uansett om en slik oppfatning er ubevisst. Derfor er vi ikke virkelig tilstedeværende for andre, men bare for hva de kan gjøre med våre behov. Studenter av Et Kurs i Mirakler vil unektelig gjenkjenne disse beskrivelsene, da de danner kjernen i Jesu lære om spesielle forhold, disse erstatninger for vårt forhold med Gud, vår Kilde, i hvilket der er ingen behov:

 

        Du som ønsker fred, kan bare finne den ved fullstendig tilgivelse… Mens mangel ikke eksisterer i Guds skaperverk, er den svært tydelig i det du har laget… Frem til ”adskillelsen”, som er betydningen av ”syndefallet”, manglet ingenting. Det fantes ingen behov overhodet. Behov oppstår bare når du fratar deg selv noe. Du handler i overensstemmelse med den særskilte rangering av behov som du fastsetter. Denne i sin tur avhenger av din oppfattelse av hva du er (T-1.VI.1:1,3,6-10).

 

Ved å følge vårt egos pålegg om mangel og berøvelse, søker vi å finne tilfredsstillelse for våre behov, uten å bry oss om kostnadene, selv om vi håper det vil være en annen som vil betale. På denne måten søker vi å ofre andres lykke, for å kunne finne den tilfredsstillelse egoet krever. Hvordan kan vi da lytte til andre? Hvordan kan vi da høre det klagende rop etter å bli befridd fra smerte? Hvordan kan vi da finne ekkoet fra vårt eget rop i andre? Jesus ønsker at vi spør oss selv disse spørsmålene, for å kunne høre hans svar. Å svare på andres rop gir svar til vårt eget:

 

Hør en bror rope på hjelp og svar ham. Det vil være til Gud Som du svarer, for du oppsøkte Ham. Det er ingen annen måte å høre Hans Stemme. Det er ingen annen måte å søke Hans Sønn. Det er ingen annen måte å finne ditt Selv (P-2.V.8:4-8).

Men vi går for fort frem, for først behøver vi å forstå hva det er vi prøver å høre. La oss derfor vende tilbake til begynnelsen, som syntes å følge den sanne Begynnelse. I det ontologiske øyeblikk, hvori vi trodde vi hadde atskilt oss fra vår Skaper og Kilde, atskilte vi oss også fra skapelsens sang:

 

Det var da hva den skulle bli; den ene stemme Skaper og skaperverk deler; sangen Sønnen synger til Faderen, Som returnerer takkene den tilbyr Ham til Sønnen. Endeløs harmonien, og endeløs også det glade samhold ved den Kjærlighet De skjenker hverandre for evig. Og i dette er skapelse utvidet… Den kjærlighet De deler, er hva all bønn vil være gjennom evighet, så snart tid er fullbyrdet. For slik var det før tid syntes å være (S-1.in.1:2-4,7-8).

 

Men tid syntes virkelig å være, og kjennetegnet ved Guds Sønn viste seg å være savnet i Himmelens sang (T-26.V.5:4). I det enkeltstående uhellige atskillelsens øyeblikk snudde vi dessuten ikke bare et døvt øre til Himmelens sang, men likedan til den Hellige Ånds minne om den. På denne måte var sangen glemt, dog har dets melodi forblitt i oss, tross vårt egos mest oppfinnsomme anstrengelser i å la den være glemt. Studenter av Et Kurs i Mirakler er helt opplagt ikke fremmed for dette inspirerende avsnittet om håp og løfte:

 

        Lytt, og kanskje du fanger et glimt av en eldgammel tilstand, ikke helt glemt… Hele sangen er ikke blitt igjen hos deg, bare noen toner av melodi… Men du husker fra bare denne lille brøkdel hvor vakker sangen var, hvor skjønne omgivelsene var der du hørte den, og hvor høyt du elsket dem som var der og lyttet sammen med deg… Lytt og se om du husker en urgammel sang som du kunne for lenge siden, og holdt mer kjær enn noen melodi som du siden har lært deg å bli glad i (T-21.I.6; 7:5).

 

Men å huske den eldgamle sang om kjærlighet og enhet betydde å glemme vår nylig komponerte sang om spesiellhet og atskillelse; et ”offer” vi ikke var forberedt å gjøre. Og så ble kommunikasjon knust, og mislyd kom isteden for harmoni:

 

Direkte kommunikasjon ble brutt fordi du hadde laget en annen stemme (T-5.II.5:7).

 

Adskillelsen innebar ikke et det fullkomne gikk tapt, den var en kommunikasjonssvikt. En skingrende og høyrøstet form for kommunikasjonsform oppsto i form av egoets stemme (T-6.IV.12:5-6).

 

Således brøt atskillelsen kommunikasjon med vår Kilde og oppløste dens perfekte flyt, og isteden for erstattet den med egoets hese skrik. I vårt vanvidd foretrakk vi denne sangen om atskillelse og spesiellhet, og så valgte vi ikke å høre den Hellige Ånds melodi – den glemte sangen. Og på denne måte har det fortsatt ned gjennom egoets umåtelige illusjon om tid og rom (W-pI.158.4:1). Imidlertid, dersom ideer ikke forlater deres kilde, som Jesus gang på gang minner oss om, da har den opprinnelige beslutning om ikke å lytte til den Hellig Ånd og høre Hans melodi om fred forblitt i oss. Som teksten instruerer oss angående tid:

 

Det lille øyeblikk av tid, da den første feiltagelse ble begått - og alle de andre i denne ene feiltagelse – inneholdt også Korreksjonen for denne ene, og for alle dem som fulgte med den første (T-26.V.3:5).

 

Med andre ord døyver vi – ”hver dag, og hvert minutt av hver dag, og i hvert øyeblikk som hvert minutt rommer” (T-26.V.13:1) – vår opprinnelige beslutning om ikke å lytte. Det skulle derfor ikke komme som noen overraskelse at alle folk opplever slike voldsomme vanskeligheter med å kommunisere, i å lytte til noen andre uten skjult egen dagsorden, som spolerer evnen til virkelig å høre hva som blir sagt. En musikalsk analogi kommer til det samme poeng. Store musikere har observert at ”Hva er best i musikk kan ikke finnes i notene” (Gustav Mahler); dirigenten bør lytte til musikken ”bak notene” (Wilhelm Furtwängler); og den sanne musikk er i ”stillheten mellom notene” (Isaac Stern). Richard Wagner ba innstendig dirigenter om å lytte til verkenes melos, det Greske ordet for ”sang”. Med det siktet Wagner til komposisjonens indre melodi, og uten den ville musikken bli dirigert ”uten en skygge av sjel eller følelse”.

Gjentatt med terminologien fra Et Kurs i Mirakler, ville vi sagt at en må lytte til musikkens innhold, bakenfor dens form. På liknende måte bør vi tillate vår oppmerksomhet å bevege seg bakenfor våre smålige bedømmelser og misoppfatninger, til det underliggende innhold om kjærlighet, eller rop om kjærlighet, som lyder i hver av oss. Theodore Reik, én Freud betraktet som en av sine mest begavete studenter, relaterer et vidunderlig eksempel på lytting i hans klassiske verk Lytting med det Tredje Øre. Han relaterer fortellingen, og nå gjengir jeg den fra minnet, til en pasient som kom til hans kontor til hennes faste avtale. Hun kommenterte Reik om en bok som sto opp ned i bokhyllen hans. Uten at noe annet ble sagt, spurte den berømte analytikeren: ”Hvorfor fortalte du meg ikke at du hadde en abort?” Selvfølgelig var Reiks spørsmål rett på saken, og i hans bok forklarer han hvordan han hadde utledet sin overraskende konklusjon fra kvinnens kommentar. Poenget er ikke at vi alle blir så skarpsindig innsiktsfulle som psykoanalytikeren, men det er viktig at vi lytter med det ”tredje øre”, bare frigitt når vi utsetter vårt behov for å vurdere situasjoner og dømme andre – alt basert på våre egne oppfattede behov og presserende personlige bekymringer.

Det er et psykoterapeutisk aksiom at en ikke kan forstå når en dømmer. Dom er en skygge fra atskillelsens projisering, mens forståelse reflekterer kommunikasjonens lys: bønnens lovsang som forener Far og Sønn, Skaper og skapte, Årsak og Effekt. En kan derfor si at å lære å lytte betyr å lære å avstå fra bedømmelse. I heftet ”Psykoterapi: formål, prosess, praksis” får Jesus bedømmelse virkelig til å gå, det eneste krav om vellykket psykoterapi, for det omgjør egoets forsvarssystem ved å erstatte form med innhold. Det tillater terapeuten å lytte til pasienten, og høre ropet som påviser feilen omkring atskillelsen. Ved å la dommens murer som hindrer kommunikasjon smuldre, er egoet omgjort. Problemets former blir sett gjennom det ene innhold av atskillelse og atskilte interesser, og helbredelse inntreffer idet terapeuten avspeiler pasienten de delte interesser med Guds ene Sønn: høre den glemte melodi, og erindre Kjærligheten som er vår ene Kilde. Og slik blir vi lært:

 

Det er i øyeblikket der hvor terapeuten glemmer å dømme pasienten at helbredelse inntreffer… fordi bare da kan det være forstått at der ikke er noen vanskelighetsgrad med hensyn til å helbrede (P-3.II.6:1; 7:1).

 

Hva må læreren gjøre for å sørge for læring? Hva må terapeuten gjøre for å få i stand helbredelse? Bare en ting: den samme betingelse frelsen ber om fra alle. Hver og en må dele ett mål med noen andre, og ved å gjøre det miste all følelse av separate interesser. Bare ved å gjøre dette er det mulig å overskride de snevre grenser egoet ville pålegge selvet. Bare ved å gjøre dette kan lærer og elev, terapeut og pasient, du og jeg, akseptere Soning og lære å forære den slik den var mottatt (P-2.II.8).

 

Ved å gå tilbake til vårt tidligere poeng, så lenge som vi relaterer til hverandre ut fra personlige behov – påstandene om spesiellhet – er dom uunngåelig. Våre atskilte interesser bli virkeligheten, og avler kravet om at disse behovene bli møtt. Nå eksisterer forholdet bare for å tilfredsstille disse kravene, og forholdet blir egoets tempel, og til denne spesiellhetens helligdom kommer vi alle med våre offergaver om dom og spesiell kjærlighet, som Et Kurs i Mirakler erklærer bare er et tynt slør over hat. Den andre personen har forsvunnet bak skyene av mangel og savn, og vi ser eller hører ikke lenger.

Imidlertid, uten bedømmelse, kan en bare lytte, uten å påtvinge ens spesiellhet behov og krav om tilfredsstillelse. Man er stille, gjør rolig ingenting annet enn å se, vente og ikke dømme (W-pII.1.4:1,3). Og det som høres er en av to sanger: sangen om kjærlighetens gjenskjær, eller sangen som roper på den. I begge tilfeller er vårt svar fremdeles kjærlighet. Men for oss som hører disse sangene, og ikke egoets sang om spesiellhet og hat, trenger vi å være stille innvendig, å komme til vår bror uten behov. Hvilken bedre bønn kan strømme gjennom våre hjerter og sinn enn denne, tatt fra arbeidsboken, hvorpå vi nærmer oss Gud; i dette tilfellet hvordan vi nærmer oss Guds Sønn – Kristus og oss Selv:

 

Gjør ganske enkelt dette: Gå inn i stillheten og legg til side alle tanker om hva du er og hva Gud er; alle forestillinger som du har lært om verden; alle bilder du har av deg selv. Tøm sinn for alt som det tror er sant eller usant, godt eller dårlig - alle tanker det bedømmer som verdifulle, og alle forestillinger som det er skammer seg over. Hold ikke fast ved noe. Ta ikke med deg en eneste tanke som fortiden har lært deg, og heller ikke en eneste forestilling som du tidligere noensinne har lært av noe som helst. Glem denne verden, glem dette kurset, og kom med helt tomme hender til din Gud (tatt fra W-pI.189.7).

 

”Med intet i våre hender hvilke vi klynger oss til, med lettede hjerter og lyttende sinn” (W-pI.140.12:1), sitter vi med vår bror og lytter, akkurat som Jesus rettleder sine psykoterapeuter, og oss alle i våre individuelle samhandlinger:

 

… ingen god lærer bruker én tilnærming til hver elev. Tvert imot lytter han tålmodig på hver og en, og lar ham formulere sin egen læreplan - ikke læreplanens mål, men hvordan han best kan nå siktemålet den setter for ham… Det er et eller annet i ham som ville fortelle deg, hvis du lytter. Og det er svaret: lytt. Ikke krev, ikke avgjør, ikke ofre. Lytt. Det du hører er sant (P-2.II.7:2-3; P-3.I.2:3-7; skråskriftene er mine).

 

Nå forstår vi, å ha kommet til vår bror uten behov som forvrenger vår oppfattelse, at det som viser seg å være ondskapsfullhet er bare frykt (T-3.I.4:2), og er egoets frykt for den Hellige Ånds Kjærlighet. I nærværet av Hans lydløse sang, må lydene fra vår atskilte og spesielle identitet oppløses. I den grad vi tror på denne identitet skal vi frykte tilgivelsens melodi, som – bokstavelig - i sinnet gjenoppvekker sangen våre Selv fremdeles synger til Dets Kilde. På denne måte er det at egoet i oss alle ikke bare har forlatt sangens Tilstedeværelse, men vil forsøke å forbli så langt unna som mulig fra dets milde kall, gjennom dets forskjellige og utallige uekte forhold.

Når smerten fra å være så langt unna fra disse liflige toner om kjærlighet blir for mye å bære, utbryter vi – til-Hvem-vi-ikke-hvet – det finnes en bedre måte (T-2.III.3:5-6). Den Hellige Ånds svar er å bruke den selvsamme spesiellhet, utformet for å unnvike kjærlighet, som middel for vår tilbakekomst.

 

Uansett hvor uhellige begrunnelser du hadde for å lage dem [spesielle forhold], kan Han overføre dem til hellighet… Du kan overlate enhver relasjon til Hans omsorg, og være sikker på at den ikke vil føre til smerte, hvis du tilbyr Ham din villighet til ikke å la den tjene andre behov enn Hans… Så vær ikke redd for å gi slipp på dine innbildte behov, som ville ødelegge relasjonen. Ditt eneste behov er Hans (T-15.V.5:3-4,7-8).

 

På denne måte blir våre spesielle forhold, når de blir brukt av den Hellig Ånd, våre klasserom, der vi lærer å høre den glemte sang. Det som hadde vært en vei som tok oss vekk fra kjærlighet, ses nå bare som en omvei – uten tvil en indirekte vei Hjem, men ikke desto mindre en sikker vei, pga. at den Ene går med oss. Ved å forme vår reise blir våre spesielle kjærlighet og hat konturen av vår sti, ikke for å bli dømt eller angrepet, men vennlig godtatt, for uten dem ville vår vei gått tapt. Det er meningen med denne konstatering fra teksten:

 

Konsentrer deg bare om dette [din villighet], og la deg ikke forstyrres av at skygger omgir den. Det er derfor du kom. Hvis du kunne komme uten dem, ville du ikke trenge det hellige øyeblikk… Miraklet med det hellige øyeblikk ligger i din villighet til å la det være det er. Og i din villighet til dette ligger også din akseptering av deg selv, slik du var ment å være (T-18.IV.2:4-6,8-9).

 

Men for at vi skal akseptere hvordan vi ”var ment å være”, må vi først akseptere våre forsvar mot dette Selv. På denne måte blir vårt skygge-draperte ego-selv pensumet Jesus bruker for å lære oss å huske Hvem vi virkelig er.

Det er en av nøkkelkomponentene i tilgivelse, at vår tilgivelse av andre – idet vi hører melodien i dem – tilgir oss selv. Jeg kan ikke se (eller høre) i deg hva som ikke allerede er til stede i meg. Derfor er alle forhold en annen anledning til å helbrede og å bli helbredet, for det samme er ett. Igjen, fra heftet om Psykoterapi:

 

Han som trenger helbredelse må helbrede… Hvem andre er der å helbrede? Og hvem andre har stort behov for stadig helbredelse?...Gud vet ikke om separasjon. Hva han vet er bare at Han har en Sønn… Den prosess som finner sted i dette forhold er egentlig et hvori terapeuten i sitt hjerte forteller pasienten at alle hans synder har blitt tilgitt ham, sammen med sine egne. Hva kunne være forskjellen mellom helbredelse og tilgivelse? (P-2.VII.1:3,5-6,11-12; 3:1-2)

 

I ethvert gitt forhold, ved ethvert gitt øyeblikk, er en av de to partnere mer ved sine fulle fem enn den andre, og det er dennes ansvar å ta det første skritt i å høre den underliggende melodi som roper etter hjelp, og invitere den andre til å slutte seg til tilgivelsens glade sang om takknemmelighet og fred:

 

Den av dere som er mest fornuftig på det tidspunkt truselen blir oppfattet, bør huske på hvor stor hans takknemlighetsgjeld til den andre er, og hvor mye takknemmelighet han fortjener, og være glad for at han kan betale sin gjeld ved å bringe lykke til dem begge. La ham huske dette, og si:

 

Jeg ønsker dette hellig øyeblikk for meg selv, slik at jeg kan dele det med min bror, som jeg elsker.

 

Det er ikke mulig at jeg kan få det uten ham, eller at han kan få det uten meg…

 

Og derfor velger jeg å tilby nettopp dette øyeblikk til den Hellige Ånd, slik at Hans velsignelse kan senke seg over oss og bevare oss begge i fred (T-18.V.7:1-4,6).

 

Det samme gjelder for psykoterapeuten:

 

Psykoterapeuten er en leder på den måte at han går litt foran pasienten, og hjelper ham å unngå et par tre av fallgruvene langs veien, ved å se dem først. Ideelt er han også en som følger etter, for En bør gå foran ham for å gi ham lys til å se. Uten denne Ene ville begge bare snuble blindt på ingen steder (P-2:III.1:1-3).

 

Når vi erkjenner at vi lytter til den uriktige stemme og hører den uriktige sang, da er det på tide å ”trekke seg tilbake og la Ham lede veien” (W-pI.155), slik at vi virkelig kan lytte og høre. Da hører vi vår brors rop om hjelp bak dissonansens skygger, og erkjenner ropet om lys, som er vårt eget også, for egoets tåkete dom har ikke makt til å skjule tilgivelsens strålende lys:

 

Lyset i dem skinner like klart uansett hvor tett tåken som formørker det. Om du ikke gir tåken kraft til å formørke lyset, har den ingen… Du kan huske dette for hele Sønneskapet… Å oppfatte helbredelsen av din bror som helbredelsen av deg selv er således måten å huske Gud på… Og å gi en bror det han virkelig ønsker, er å tilby det til deg selv, for din Fader ønsker at du skal kjenne din bror og deg selv. Besvar hans rop om kjærlighet, og ditt vil bli besvart. Helbredelse er Kristi Kjærlighet til Sin Fader og til Seg Selv (T-12.II.2:1-2,5,9; 3:4-6).

 

Den Hellige Ånds rop om helbredelse kan ikke bli hørt uten vår deltakelse:

 

Likevel behøver Han en stemme å uttale Sitt hellig Ord gjennom; en hånd for å nå Sin Sønn og røre hans hjerte (P-2.V.5:6).

 

Derfor spør Jesus oss om å være med hverandre, på samme måte som han er med oss. Når vi gjenkjenner det desperate rop om hjelp i folks angrep; når vi hører den underliggende smerte i deres onskapsfullhet; som ikke ville søke å rekke ut og røre smertens kilde med ”tilgivelsens vennlige hender”, å vite at den ville bli våre egne skyldens lenker som ville falle bort, sammen med våre brødres (T-19.IV-C.2:5)? Som Shakespeares siste helt Prospero sier nær slutten av The Tempest (Opprøret):

 

Selv med deres store urett er jeg hissig angrepet.

Dog, med min edle grunn, mot mitt raseri

tar jeg del. Den sjeldne handling er

I ærbarhet enn i hevn. (V,i)

 

Jesus spør oss om å ta den ”sjeldne handling” om tilgivelse: å lytte isteden for å dømme, å høre isteden for å angripe, å tilgi isteden for å søke hevn. På denne måte blir det vi fant på i synd, skyld og frykt transformert til harmonier av tilgivelse, kjærlighet og helbredelse; den disharmoniske verden av hat gir vei til melodiske musikalske toner; kjærlighetens sang vi først synger til hverandre forvandles til den endeløse sang vi alltid har sunget til Gud. Og våre forholds klasserom utstråler vår og vår brors gjensidige helbredelsens stjerneklare tempel:

 

Tenk hva foreningen av to brødre virkelig betyr. Og glem da verden og alle dets små triumfer og dets drømmer om død. Det samme er ett, og nå kan intet bli husket fra skyldens verden. Rommet blir et tempel, og gaten en strøm av stjerner som stryker lett forbi alle syke drømmer. Helbredelse er gjort, for hva er feilfritt behøver ikke helbredelse, og hva er igjen å bli tilgitt hvor der ikke er synd?

 

____________________________________________________

 

Definisjoner:

 

aksiom: Selvinnlysende påstand, som ikke trenger bevis.

Harmoni: Samstemmighet, vakker og riktig proporsjon; likevekt; enighet, samklang; velklang.

ontologisk: Forsøk på å bevise Guds eksistens ut fra den forutsetning at eksistens nødvendigvis hører med til et begrep.

potensiell: Som eksisterer som en mulighet.

projisere: Overføre trekk som en selv har, men ikke vil vedkjenne seg, til andre, som en kritiserer.

psykoterapeutisk: Som hører inn under psykoterapien.

psykoterapi: Behandling av sinns- og nervelidelser ved psykiske midler, f.eks. ved hypnose, suggesjon, psykoanalyse osv.

transformere: Omforme, omdanne, forvandle, omsette.

veritabel: Virkelig, ekte, sann.


ACIM SOMMERSAMLING PÅ BOLÆRNE 30.07-02.08 2015
 

 

Intet virkelig kan trues

Intet uvirkelig eksisterer

Heri ligger Guds fred

 

-------------------------------------------- EKIM sommermøte PÅ BOLÆRNE 30.07-02.08 2015 -------------------------------------------



Dette er en uoffisiell side om Et Kurs i mirakler (A Course in Miracles®).
Ideene uttrykt på denne siden er forfatterens personlige tolkning og er ikke nødvendigvis godkjent av "copyright" eieren til A Course in Miracles®.

Miracle Studies for Course Students

Miracle Studies for Course Students

by jjesseph

[ Join Now | Ring Hub | Random | << Prev | Next >> ]