DEN NYE VEI.
Alle mennesker har angst.Første gang et barn opplever at det er adskilt fra mor gråter det og opplever angst.
Hvordan vi takler angsten vår avgjør hvor vanskelig livet oppleves.
Noen tidlige mønster lærte vi i ung alder,de var overlevingsmekanismer.Foreldrene var ofte rollemodeller.Vi lærte kanskje alle metoder som ikke var optimale måter å takle angsten på.
Å kontrollere og fortrenge angsten er er de fleste av oss gode til,men det er en dårlig løsning.
Å være god i denne kontroll og fortrengning har en pris",som sand i maskineriet" som tapper for energi og vil ofte ende med at vi møter veggen.(Jesus sier det er grenser for hvor mye lidelse vi kan tåle før vi begynner å stille nye spørsmål og blir villige til å lytte.)
Psykologene sier at alle problem kommer fra angsten.Det er det nederste nivå ,årsak som får mange ulike virkninger.Det betyr ikke at det ikke er noe dypere årsaksnivå,men de sier de ikke vet om noe dypere.
Angst blandes ofte med frykt for erfaringen har lært meg at angsten fører til frykt.
Det sentrale må være å igjenkjenne min angst .Kun da kan jeg lære å takle den på en Ny måte.
Når jeg igjenkjenner,observerer min angstreaksjon med synkende selvfølelse og diverse andre kjente følelser og reaksjoner er tiden inne til å prøve den Nye måte,eller kanskje i første omgang bare observere meg selv praktisere den gamle ,dårlig fungerende metode,og se på resultatene.Og tenke:Er det en annen måte å takle dette på ?ER det dette jeg ønsker?
Når det skjer igjen:De kjente følelser kommer i en gitt situasjon og den synkende selvfølelse tar over automatisk og livet ikke oppleves godt ,da er tiden inne til å ikke analysere og si at det er noe tull som det ikke er noen grunn for.Det vil være det motsatte av aksept.
Si heller:Ja,ja der er det igjen,jeg er skrudd sammen slik og derfor er mine følelser og reaksjoner slik.DET ER KJÆRLIGHET TIL MEG SELV,DET ER AKSEPT.
Sorgarbeid er viktig,men det kan ikke skje før jeg har AKSEPTERT tapet.
Det bety at jeg ikke lenger håper,forventer at dette skal forsvinne,bli borte,at jeg skal bli bedre....
Bare ved å se angsten,akseptere angsten og gi meg selv kjærlighet i min egen angst,kan jeg møte andres angst i ulike former , ved å se den,akseptere den og gi min bror kjærlighet.
Ja,ja,han er skrudd sammen slik... Vi er i samme båt(like i ego)
Jesus sier:SE DIN BRORS (se ditt eget og aksepter det,så kan du se din brors) ROP OM HJELP(omfortolke angrep,fordømmelse osv. til rop om hjelp som mitt eget er ) OG SVAR HAN. .(ikke nødvendigvis med ord men med tanke,holdning,oppfattelse =tilgivelse.
Hvis jeg ikke aksepterer min egen angst,fordømmer jeg meg selv for den (uærlig) vil jeg automatisk projisere den fordømmelse over på min brors angst-symtomer.
Alle har ikke lært å tilgi seg selv for angsten sin.Selvfordømmelse er ikke uvanlig.
Når jeg lærer v Helligånden å tilgi meg selv for den vil jeg automatisk hjelpe min bror.
Jesus sier det er den eneste hjelp jeg kan gi.For å tilgi min bror må jeg først tilgi meg selv.
En erkjennelse av (1) og forståelse for (2) min angst og en Ny reaksjon(3) på den er det jeg må lære.Målet er ikke å få den vekk,men å reagere på den i øyeblikket på en Ny måte.
Dette er å gi meg selv(og andre) kjærlighet.
Kan livet ha større mål??ER andre reaksjoner på min (og andres) angst noe godt alternativ??
Å ønske angsten vekk (=problemene jeg opplever) er årsaken til at jeg fortrenger den,som er en dårlig løsning("ikke-tilgivelse")
Å fronte angsten er muligheten til aksept og tilgivelse.Dette fører kanskje ikke straks til at den forsvinner, men til kjærlighet til meg selv,min bror og Gud.
Finnes det noen større Ønsker og Mål?
Angst, tilgivelse og kjærlighet hører sammen som "sorg og glede vandrer tilhope" i prosessen.
Først når jobben er gjort er det bare glede.Troen,vissheten om at dette vil nås tilslutt, er glede nå.
Så la oss akseptere uten beklagelser at sorg og glede "vandrer tilhope" mot Livets Mål!!
Skulle jeg likevel ønske en annen vei til fred ,så finnes den ikke ,bare i fantasier.
La oss huske i stridens hete:"Gud elsker os alle med den samme upartiske Kjærlighet".
Hva gjør (tenker..)jeg så i de situasjoner jeg ikke takler bra eller takler dårlig?Hva svarer jeg meg selv(og broren) angående mine uvaner,avhengigheter,mindre akseptable sider?
Jeg har kun to valg:Aksept eller fordømmelse.Kjærlighet eller fortrengning.
Kanskje jeg skulle prøve den Nye Vei hvis den gamle ikke har fungert bra?
Jeg kan aldri lære tilgivelse hvis jeg ikke lærer å akseptere min svakhet .For det er den som må tilgis!!Strutsemetoden er lite hensiktsmessig i forhold til Fred.
Det er bedre å være "svak"og ærlig og glad enn å være "sterk" og uærlig og trist.
Min svakhet er min styrke for ved erkjennelsen av den kan jeg gi meg selv kjærlighet og tilgivelse for det som ikke er virkelig men synes så.
Den som lenge har fortrengt sin svakhet(=uærlig mot seg selv) vil til slutt møte veggen.Det er den store Mulighet til Nye tankemønster og større ærlighet.Det er aldri så gale at ikke Kjærligheten kan bruke det,nyttiggjøre seg opplevelsen og peke på den Nye Vei.
Min oppgave er bare å være stille og lytte og lære.Lenge nok har jeg kjempet for"jeg vil ha det således"
Nå vil jeg be:La Din vilje skje.
Dette var noen tanker fra Gannsfjord- havet i solgangsbris og strålende sol og 18 grader 9.8-04.Tankene står slik som de falt under seilas.
Ny-båten heter SJALAVITA.
gh
