Tove Lyng Jøl deler med oss erfaringen bak oversettelsen av Et Kursus I Mirakler til norsk

Prosessen med å oversette ACIM til norsk skrevet av selve oversetteren Tove Lyng Jøl
[Rediger innhold - Slett innhold]

A COURSE IN MIRACLES

Endelig er ”Et Kurs i Mirakler” ferdig oversatt! Det har tatt meg mer enn tretten år med slit og strev med ord og setninger og bibelsitater. Siden november 2007, da jeg overga manuskriptet til forlaget, har jeg levd som i et vakum, uten å vite hva jeg skulle gjøre med resten av livet mitt. Siste helgen i mars ble det arrangert en work-shop i Tønsberg. Laila Henriksen fra samme by var en av initiativtakerne. Hun har lang fartstid med ”Kurset”. Denne gangen var det Ian Patrick og Nigel Atkinson fra England og tidsskriftet ”Miracle-Worker”, som holdt 14 deltakere i aktivitet. Vi fikk mange gode tips med hensyn til praktiske måter å anvende ”Kurset” på i hverdagen. Og jeg som hadde trodd at jeg ikke orket å studere videre, er i full gang igjen.

”A Course in Miracles” er et religiøst, filosofisk verk på 1250 sider. Det består av tre deler: ”Text”, ”Work-Book” og ”Manual for teachers”. Dette store verket ble kanalisert av den

amerikanske psykologen Helen Schucman over en periode på ti år (1965-1975). Kilden, eller forfatteren presenterer seg som Jesus. Dette går klart fram av teksten, der Jesus ofte snakker i jeg-form, blant annet om sin egen korsfestelse. Boken foreligger nå på atten språk, og er solgt i flere millioner eksemplarer over store deler av verden, (se også artikkel Alternativt Nettverk nr.1, 1998).

Men for å starte med hvordan oversettelsen til norsk er blitt til: I 1991 deltok Svenn-Arne, mannen min, på et kurs i kanalisering. Her møtte han en dame som fortalte at hun hadde lest en aldeles fantastisk bok. Svenn-Arne reagerte momentant og kjøpte den dagen etter. Boka var ”A Course in Miracles”, eller rettere sagt, det var tre bøker, ”Text”, ”Work-Book” og ”Manual for Teachers”. Jeg visste ganske snart at jeg kom til å oversette disse bøkene til norsk. Men ennå skulle det gå omtrent to år før jeg begynte på arbeidsboken. Det virket enklest å begynne med den, og hele vinteren 1994 studerte jeg og oversatte. Vi hadde vært igjennom en diskusjon med ”Foundation for Inner Peace”, den organisasjonen som har rettighetene til boka, for å få lov til å oversette. William Whitson har ansvar for første kontraktrunde og ba oss oversette kapittel 23. Dette ble sendt til et profesjonelt translatørbyrå i California. I august 1995 reiste vi til Roscoe og ”Foundation for A Course in Miracles”. Dette stedet ligger vakkert til ved en liten innsjø, godt gjemt i skogen noen mil utenfor New York, med mange ville dyr streifende omkring. Her skulle vi prøvelese for Kenneth Wapnick som har ansvaret for oversettelsene med hensyn til forståelse og språk. Alle oversettere må igjennom minst én leserunde før de endelig kan godkjennes. Prøvelesingen foregikk ved at vi leste tilbake på engelsk fra den norske oversettelsen. På den måten kunne Ken få et inntrykk av om vi hadde forstått teksten og tolket den riktig. Vi hadde tatt med oss de første syv kapitlene, og jeg må innrømme at jeg var ganske nervøs. Vi hadde hørt at Ken hadde meget sterk intuisjon når det gjaldt mennesker. Han er utdannet psykolog og har arbeidet i mange år i dette faget. Men det ble ingenting å grue seg for. Vi ble veldig godt mottatt, vi deltok i Kens work-shop samtidig som vi leste sammen med ham i pausene og om ettermiddagen. En hel uke varte det, vi ble slitne, men det var veldig lærerikt. Og det beste med det hele, den samme måneden undertegnet vi den endelige kontrakten og ble offisielle oversettere av ”A Course in Miracles”. Et par år etterpå var vi tilbake igjen for enda en leserunde. Ken er en viktig støtte for alle som oversetter. Han er alltid tilgjengelig når vi kommer med spørsmål, og hans lune humor hjelper oss til å holde motet oppe. Han holder regelmessige kurser og skriver bøker, og mange av hans forelesninger kan nå kjøpes på video eller CD. Til nå har han hatt ansvar for ca tjue oversettelser. Stiftelsen utgir et nyhetsbrev hvert kvartal, med oversikt over alle nye bokutgivelser og CD`er. Kursprogram kan man også finne her. Stiftelsen er nå flyttet til Temecula utenfor San Diego, California.

I 1996 tok jeg et initiativ til å invitere de andre skandinaviske oversetterne til samarbeid. Vi møttes på Røros, og tilbrakte en lang helg sammen, Danmark, Sverige, Finland og Norge, oversetterne med korrekturlesere. Det ble en ganske stor gruppe. Dette arbeidet fortsatte i fem år. Én gang i året reiste vi til hverandres land. Vi har tolket tekst og hjulpet hverandre med vanskelige ord og setninger, i nært samarbeid med Ken i USA, og det endelige resultatet kan dere se i den danske utgaven som ble ferdig i 2001, og den svenske som kom noen år etterpå. Fremdeles har vi god kontakt med den danske oversetteren Karl Boysen og den svenske oversetteren Gunnila Freudenthal.

Svenn-Arne har ikke deltatt i oversettelsen direkte, men fordi han er den som har studert lengst av oss, har han vært en viktig medarbeider og kommet med sine innspill der det ble nødvendig. Etter hvert som årene gikk, ble også jeg mer sikker på meg selv, og i perioder har jeg vært veldig inspirert av arbeidet med denne fantastiske teksten. I mange år jobbet jeg både sent og tidlig ved siden av jobben min som lærer. Jeg har alltid blitt fortalt at norsk er et språk fattig på ord, men dette stemmer slett ikke. Jeg hadde aldri trodd at det fantes så mange fine ord, som passet akkurat inn i teksten. Oversettelsesarbeidet har gitt meg mange utfordringer i så måte, og mange morsomme situasjoner å tenke tilbake på. De som har lest boken på engelsk har nok oppdaget at den ikke er skrevet på et dagligdags språk. Det samme vil også en engelsktalende leser si. Til høsten håper jeg at alle interesserte kan nyte godt den norske utgaven.

I to år jobbet jeg sammen med en profesjonell språkvasker og forfatter, Anne Gjeitanger. Hennes arbeid har vært uvurderlig for meg. Hun gjennomgikk teksten på rekordtid. Etter at vi var ferdige med den, ble det ikke anledning for henne til å fortsette. Jeg fortsatte med ”Arbeidsboken” og ”Håndbok for lærere”, men må innrømme at jeg savnet hennes profesjonelle råd i lang tid etterpå.

Det har ikke vært lett å finne et forlag som var villig til å utgi ”Et Kurs i Mirakler”. De store forlagene ser på boka som litt for ”spesiell”, dessuten er den foreløpig et ”nisje-produkt”, og vil ikke gi særlig store inntekter. Lenge hadde jeg kontakt med et lite forlag, men etter tre år trakk de seg fordi oppgaven ble for stor.

En utgiver av Kurset kan fra tid til annen bli fristet til å forandre teksten uten egentlig å vite hvilke konsekvenser dette kan få for forståelsen av teksten. Dette har skapt problemer for mange oversettere. Det foreligger strenge retningslinjer for hvordan oversettelsen skal være. I tilfelle der det har oppstått uenigheter har Ken det siste ordet, og det har hendt mer enn én gang at forlaget har måttet trekke seg og utgivelsen blitt stoppet. Ken er svært nøye med at alle utgavene skal være så presise som overhodet mulig, og han tar denne oppgaven svært alvorlig. Mange oversettere kan takke ham for at deres arbeid ikke er blitt ødelagt.

Hva jeg personlig har fått ut av denne reisen gjennom ”Kurset” er vanskelig å forklare. Reisen er ennå ikke over. Jeg har vært igjennom perioder av både glede og angst. Til og med korte øyeblikk av lykke og fullkommen enhet med den hellige ånd, og skjønt dette har vart svært kort, har det vært sterkt nok til at jeg kommer til å huske det resten av mitt liv. For et par år siden var jeg igjennom en vanskelig periode med mye angst. Hele verden var bare et svart hull. Enda jeg visste godt hva jeg burde gjøre, var jeg helt handlingslammet og turte ikke ta et eneste skritt fremover av frykt for å miste meg selv. Jeg trodde jeg kom til å dø. Heldigvis er dette over. Ken rådet meg til å være helt rolig i situasjonen, så godt jeg kunne. Jeg la ”Kurset” bort, langt utenfor synsvidden, og gradvis ble alt bedre. Dette, tror jeg, er noe som kan skje med mange som jobber seriøst med sin åndelige utvikling. Den største forskjellen for meg ligger i at jeg er blitt mer trygg på meg selv. Jeg har fått større tillit til de jeg omgås til daglig. I studiegrupper har jeg lært å forholde meg til andre på en vennligere og mer kjærlig måte. Jeg har også hatt lange perioder hvor jeg har studert på egenhånd og hatt stor glede av det. Det hender selvsagt at jeg går lei, og at jeg ikke ser poenget med det jeg driver med, men likevel vet jeg at ”Kurset” er min vei, uansett hvor kronglete den kan se ut.

 Jeg ønsker alle som begir seg ut på denne veien all mulig lykke og fred og tålmodighet til å fortsette. Fremskritt består av millioner av små skritt som noen ganger ikke blir lagt merke til, men som likevel blir tatt.

Kjærlig hilsen Tove