Prosessen med å oversett ACIM til norsk av Tove Lyng Gjøl

A COURSE IN MIRACLES

Endelig er ”Et Kurs i Mirakler” ferdig oversatt! Det har tatt meg mer enn tretten år med slit og strev med ord og setninger og bibelsitater. Siden november 2007, da jeg overga manuskriptet til forlaget, har jeg levd som i et vakum, uten å vite hva jeg skulle gjøre med resten av livet mitt. Siste helgen i mars ble det arrangert en work-shop i Tønsberg. Laila Henriksen fra samme by var en av initiativtakerne. Hun har lang fartstid med ”Kurset”. Denne gangen var det Ian Patrick og Nigel Atkinson fra England og tidsskriftet ”Miracle-Worker”, som holdt 14 deltakere i aktivitet. Vi fikk mange gode tips med hensyn til praktiske måter å anvende ”Kurset” på i hverdagen. Og jeg som hadde trodd at jeg ikke orket å studere videre, er i full gang igjen.

”A Course in Miracles” er et religiøst, filosofisk verk på 1250 sider. Det består av tre deler: ”Text”, ”Work-Book” og ”Manual for teachers”. Dette store verket ble kanalisert av den

amerikanske psykologen Helen Schucman over en periode på ti år (1965-1975). Kilden, eller forfatteren presenterer seg som Jesus. Dette går klart fram av teksten, der Jesus ofte snakker i jeg-form, blant annet om sin egen korsfestelse. Boken foreligger nå på atten språk, og er solgt i flere millioner eksemplarer over store deler av verden, (se også artikkel Alternativt Nettverk nr.1, 1998).

Men for å starte med hvordan oversettelsen til norsk er blitt til: I 1991 deltok Svenn-Arne, mannen min, på et kurs i kanalisering. Her møtte han en dame som fortalte at hun hadde lest en aldeles fantastisk bok. Svenn-Arne reagerte momentant og kjøpte den dagen etter. Boka var ”A Course in Miracles”, eller rettere sagt, det var tre bøker, ”Text”, ”Work-Book” og ”Manual for Teachers”. Jeg visste ganske snart at jeg kom til å oversette disse bøkene til norsk. Men ennå skulle det gå omtrent to år før jeg begynte på arbeidsboken. Det virket enklest å begynne med den, og hele vinteren 1994 studerte jeg og oversatte. Vi hadde vært igjennom en diskusjon med ”Foundation for Inner Peace”, den organisasjonen som har rettighetene til boka, for å få lov til å oversette. William Whitson har ansvar for første kontraktrunde og ba oss oversette kapittel 23. Dette ble sendt til et profesjonelt translatørbyrå i California. I august 1995 reiste vi til Roscoe og ”Foundation for A Course in Miracles”. Dette stedet ligger vakkert til ved en liten innsjø, godt gjemt i skogen noen mil utenfor New York, med mange ville dyr streifende omkring. Her skulle vi prøvelese for Kenneth Wapnick som har ansvaret for oversettelsene med hensyn til forståelse og språk. Alle oversettere må igjennom minst én leserunde før de endelig kan godkjennes. Prøvelesingen foregikk ved at vi leste tilbake på engelsk fra den norske oversettelsen. På den måten kunne Ken få et inntrykk av om vi hadde forstått teksten og tolket den riktig. Vi hadde tatt med oss de første syv kapitlene, og jeg må innrømme at jeg var ganske nervøs. Vi hadde hørt at Ken hadde meget sterk intuisjon når det gjaldt mennesker. Han er utdannet psykolog og har arbeidet i mange år i dette faget. Men det ble ingenting å grue seg for. Vi ble veldig godt mottatt, vi deltok i Kens work-shop samtidig som vi leste sammen med ham i pausene og om ettermiddagen. En hel uke varte det, vi ble slitne, men det var veldig lærerikt. Og det beste med det hele, den samme måneden undertegnet vi den endelige kontrakten og ble offisielle oversettere av ”A Course in Miracles”. Et par år etterpå var vi tilbake igjen for enda en leserunde. Ken er en viktig støtte for alle som oversetter. Han er alltid tilgjengelig når vi kommer med spørsmål, og hans lune humor hjelper oss til å holde motet oppe. Han holder regelmessige kurser og skriver bøker, og mange av hans forelesninger kan nå kjøpes på video eller CD. Til nå har han hatt ansvar for ca tjue oversettelser. Stiftelsen utgir et nyhetsbrev hvert kvartal, med oversikt over alle nye bokutgivelser og CD`er. Kursprogram kan man også finne her. Stiftelsen er nå flyttet til Temecula utenfor San Diego, California.

I 1996 tok jeg et initiativ til å invitere de andre skandinaviske oversetterne til samarbeid. Vi møttes på Røros, og tilbrakte en lang helg sammen, Danmark, Sverige, Finland og Norge, oversetterne med korrekturlesere. Det ble en ganske stor gruppe. Dette arbeidet fortsatte i fem år. Én gang i året reiste vi til hverandres land. Vi har tolket tekst og hjulpet hverandre med vanskelige ord og setninger, i nært samarbeid med Ken i USA, og det endelige resultatet kan dere se i den danske utgaven som ble ferdig i 2001, og den svenske som kom noen år etterpå. Fremdeles har vi god kontakt med den danske oversetteren Karl Boysen og den svenske oversetteren Gunnila Freudenthal.

Svenn-Arne har ikke deltatt i oversettelsen direkte, men fordi han er den som har studert lengst av oss, har han vært en viktig medarbeider og kommet med sine innspill der det ble nødvendig. Etter hvert som årene gikk, ble også jeg mer sikker på meg selv, og i perioder har jeg vært veldig inspirert av arbeidet med denne fantastiske teksten. I mange år jobbet jeg både sent og tidlig ved siden av jobben min som lærer. Jeg har alltid blitt fortalt at norsk er et språk fattig på ord, men dette stemmer slett ikke. Jeg hadde aldri trodd at det fantes så mange fine ord, som passet akkurat inn i teksten. Oversettelsesarbeidet har gitt meg mange utfordringer i så måte, og mange morsomme situasjoner å tenke tilbake på. De som har lest boken på engelsk har nok oppdaget at den ikke er skrevet på et dagligdags språk. Det samme vil også en engelsktalende leser si. Til høsten håper jeg at alle interesserte kan nyte godt den norske utgaven.

I to år jobbet jeg sammen med en profesjonell språkvasker og forfatter, Anne Gjeitanger. Hennes arbeid har vært uvurderlig for meg. Hun gjennomgikk teksten på rekordtid. Etter at vi var ferdige med den, ble det ikke anledning for henne til å fortsette. Jeg fortsatte med ”Arbeidsboken” og ”Håndbok for lærere”, men må innrømme at jeg savnet hennes profesjonelle råd i lang tid etterpå.

Det har ikke vært lett å finne et forlag som var villig til å utgi ”Et Kurs i Mirakler”. De store forlagene ser på boka som litt for ”spesiell”, dessuten er den foreløpig et ”nisje-produkt”, og vil ikke gi særlig store inntekter. Lenge hadde jeg kontakt med et lite forlag, men etter tre år trakk de seg fordi oppgaven ble for stor.

En utgiver av Kurset kan fra tid til annen bli fristet til å forandre teksten uten egentlig å vite hvilke konsekvenser dette kan få for forståelsen av teksten. Dette har skapt problemer for mange oversettere. Det foreligger strenge retningslinjer for hvordan oversettelsen skal være. I tilfelle der det har oppstått uenigheter har Ken det siste ordet, og det har hendt mer enn én gang at forlaget har måttet trekke seg og utgivelsen blitt stoppet. Ken er svært nøye med at alle utgavene skal være så presise som overhodet mulig, og han tar denne oppgaven svært alvorlig. Mange oversettere kan takke ham for at deres arbeid ikke er blitt ødelagt.

Hva jeg personlig har fått ut av denne reisen gjennom ”Kurset” er vanskelig å forklare. Reisen er ennå ikke over. Jeg har vært igjennom perioder av både glede og angst. Til og med korte øyeblikk av lykke og fullkommen enhet med den hellige ånd, og skjønt dette har vart svært kort, har det vært sterkt nok til at jeg kommer til å huske det resten av mitt liv. For et par år siden var jeg igjennom en vanskelig periode med mye angst. Hele verden var bare et svart hull. Enda jeg visste godt hva jeg burde gjøre, var jeg helt handlingslammet og turte ikke ta et eneste skritt fremover av frykt for å miste meg selv. Jeg trodde jeg kom til å dø. Heldigvis er dette over. Ken rådet meg til å være helt rolig i situasjonen, så godt jeg kunne. Jeg la ”Kurset” bort, langt utenfor synsvidden, og gradvis ble alt bedre. Dette, tror jeg, er noe som kan skje med mange som jobber seriøst med sin åndelige utvikling. Den største forskjellen for meg ligger i at jeg er blitt mer trygg på meg selv. Jeg har fått større tillit til de jeg omgås til daglig. I studiegrupper har jeg lært å forholde meg til andre på en vennligere og mer kjærlig måte. Jeg har også hatt lange perioder hvor jeg har studert på egenhånd og hatt stor glede av det. Det hender selvsagt at jeg går lei, og at jeg ikke ser poenget med det jeg driver med, men likevel vet jeg at ”Kurset” er min vei, uansett hvor kronglete den kan se ut.

 Jeg ønsker alle som begir seg ut på denne veien all mulig lykke og fred og tålmodighet til å fortsette. Fremskritt består av millioner av små skritt som noen ganger ikke blir lagt merke til, men som likevel blir tatt.

Kjærlig hilsen Tove

EKIM i trykken snart!

Pressemelding

12.3.2009

"Et kurs i mirakler" på norsk
kanskje ferdig senhøstes 2009

Opphavsrettsinnehaverne til "A Course in Miracles", Foundation for Inner Peace og Foundation for A Course in Miracles, engasjerte i begynnelsen av 2008 Roald Pettersen og Albert Harloff til å ferdigstille den norske utgaven av verket. De to avløste dermed Tove Lyng Gjøl og Svenn-Arne Granum, som hadde nedlagt et formidabelt arbeid i den norske oversettelsen.

Roald Pettersen er redaktør i Forlaget Indre Ledelse og tidligere kjent som redaktør i Alternativt Nettverk. Han har vært skrivende journalist i over 40 år og studert 12 språk. Han har dessuten gjennomført forberedende studier i teologi og lest store deler av Bibelen på flere språk, deriblant engelsk og selvsagt norsk. Hans bekjentskap med Mirakelkurset begynte i 1986.

Albert Harloff startet med kurset allerede i 1978 og deltok på seminar med Kenneth og Gloria Wapnick i Canterbury, England, i 1989. Han har akademisk utdannelse og mange års erfaring med spirituell utvikling fra bl.a. Findhorn Foundation i Skottland, Bauker kursgård i Norge og Stiftelsen Stjärnsund i Sverige, der han nå bor. Mange vil også huske ham fra Rochina-senteret på Madeira. Han har selv ledet flere introduksjonskurs til ACIM.

Albert og Roald har vært nære venner i mer enn 20 år og deltatt i flere ACIM-grupper sammen. De ble invitert til Kenneth Wapnick ved senteret utenfor San Diego i California, der de tilbragte en uke i april 2008 med å diskutere den norske oversettelsen.

Den svenske utgaven har allerede fått mye anerkjennelse. Bak den ligger mange års arbeid med dialog mellom oversetterne og Wapnick når det gjelder tusenvis av tolkningsmuligheter, nyanser og terminologi. Det er derfor ikke nødvendig å gjenta denne prosessen med den norske versjonen, som stort sett vil følge den svenske. Likevel er det nok av nye tolkningsmuligheter og språklige særegenheter som avklares etter hvert med Wapnick.

Rent praktisk har arbeidet foregått slik at Roald klargjør ett og ett kapittel, der han bearbeider den foreliggende norske teksten i én spalte mens han ser den tilsvarende svenske og engelske teksten i spalter ved siden av. Som språklig ansvarlig skriver han kommentarer til Albert og forklarer ordvalg etc., samtidig som han markerer tekst som er blitt vesentlig omskrevet eller tolket, eller der meningen fortsatt er uklar. Deretter sender han kapitlet på e-post til Albert, som er ansvarlig for den innholdsmessige forståelsen, og han gjør sine endringer og gir sine kommentarer før kapitlet sendes tilbake til Roald for ferdigstilling.

Som interessante eksempler kan det nevnes at de fleste tolkningsproblemene oppstår i forbindelse med det enkle engelske ordet "it" og "its". Lesere av kurset på engelsk vil nok kjenne igjen lange setninger der disse ordene forekommer både fire og fem ganger, og man blir sittende og lure på hva hvert enkelt skal henvise til. På engelsk har man ikke kjønn i grammatikken - men det har man både på tysk, svensk og norsk, slik at man må spesifisere "det, dets, den, dens, seg, sin, sitt" osv. og dermed være sikre på betydningen.

Det engelske ordet "power" kan bety både "makt", "kraft" og "styrke" som gir helt forskjellige assosiasjoner, og "save" kan bety både "redde", "spare" og "frelse". "To judge" kan bety både "dømme", "fordømme" og "vurdere". Kurset bruker svært ofte verbet "recognize" - men bare sjelden i den betydningen vi er vant til - nemlig å gjenkjenne noe som man egentlig vet, eller noen som man egentlig kjenner. Det kan like gjerne bety innse, forstå eller erkjenne.

Kenneth Wapnick sier at Kursets tekst ofte er kryptisk og vanskelig, og at det ikke er meningen at man skal forstå alt riktig ved første gangs gjennomlesning. Han tillater derfor ikke at oversetterne forenkler eller tolker bort doble meninger, og spør humoristisk hvorfor det skal være enklere for nordmenn å forstå Kurset enn det er for engelsktalende. Men dette gjør oversettelsesarbeidet enda mer krevende.

Albert og Roald håper å bli klare til trykking mot slutten av 2009.

Oversettelsen av ”A Course in Miracles” til norsk

Oversatt av Tove Lyng Gjøl

f. 09.04.48

Utdannet lærer med adjunkt grad. Underviser farmasi på heltid i videregående skole, etter en del år i apotekbransjen. Dessuten lang erfaring som homeopat med utdanning fra Norsk Akademi For Naturmedisin.

Det hele startet i 1992. Svenn-Arne Granum, min mann, kom begeistret hjem etter en work-shop i kanalisering. Der hadde han truffet en dame som fortalte om et åndelig verk i tre bind, ”A Course in Miracles”. Vi som var i ferd med å bryte opp fra vårt hverdagsliv, skjønte ganske snart at her, i disse bøkene, lå det vi lette etter. Bøkene ble kjøpt umiddelbart, og i februar 1993 reiste vi med tre kofferter til Findhorn Foudation i Skottland. Vi var blitt fortalt at alle her leste Kurset. Det var kanskje en overdrivelse, men Findhorn Foundation er et ”magisk” sted. Der møter man de rette folkene til rett tidspunkt. Jeg visste allerede på den tiden at jeg skulle oversette Kurset til norsk, en tanke som både skremte meg og fylte meg med enorm glede. I lang tid holdt jeg denne ideen for meg selv.

Michael Dawson, en mann som hadde jobbet med Kurset i mange år, ble vår første kontakt i Skottland. Hans work-shop ”Healing the Cause” var veldig populært. Den bygger på det prinsippet som er sentralt i Kurset, nemlig tilgivelse. Da han reiste på turne til Australia våren 1993, fikk vi låne hans hus. Og det vi fant der kommer jeg aldri til å glemme. Bokhyller smekkfulle av stoff om Kurset; bøker Michael hadde skrevet selv, Kenneth Wapnick´s bøker og kassetter med hans forelesninger. Vi lyttet og leste og kopierte, med Michael´s velsignelse, og om høsten dro vi tilbake til Norge med bagasjen full av alt vi trengte.

Høsten 1994. Jeg var akkurat blitt ferdig med arbeidsboken, og kjente at nå var tiden inne for å begynne oversettelsesarbeidet. Vi tok kontakt med Foundation for Inner Peace, William W. Whitson, og la fram våre planer. Vi fikk beskjed om å oversette kapittel 23, og sende dette for godkjenning. Og dermed var prosessen i gang. Vi visste lite om at vi hadde påtatt oss en oppgave som kom til å vare helt til november 2007.

På ettersommeren i 1995 ble vi invitert til Roscoe for å snakke med Kenneth Wapnick, vel kjent for sin kunnskap om Kurset. Vi var svært spente, da vi hadde fått beskjed om lange og vanskelige leseprøver for å bli godkjente som oversettere. Og vi hadde hørt på forhånd at Kenneth var veldig streng og nøye, og det var han som skulle avgjøre om vi var gode nok for oppgaven. Men Kenneth viste seg å være en vennlig, humoristisk og imøtekommende person. Vi hadde flere leseprøver, og da vi dro derfra en uke etter, var kontrakten klar.

Å oversette Kurset er en stor utfordring, selv for de som er vant til slikt arbeid. Det har tatt mange år for de som har oversatt Kurset til sitt eget språk, 10 år har ikke vært uvanlig. Vi har tatt hensyn til retningslinjene som er oppført i kontrakten fra Foundation for Inner Peace. Alle som har lest originalen, vet at språket er vanskelig, og i en oversettelse skal man være tro mot denne Shakespeare-formen, samtidig som det skal være lesbart og forståelig for leseren. Dessuten kan innholdet være veldig provoserende i blant. Mange av oversetterne har vært igjennom perioder med både engstelse og frustrasjoner og depresjoner. Men regelmessig studie gir mest glede, og Kenneth Wapnick har hele veien vært en uvurderlig støtte for oss.

I løpet av det første året etter at vi startet, fikk vi gjennom Foundation for Inner Peace kontakt med den danske oversetteren, Karl Boysen. Denne kontakten ga meg ideen til å arrangere et møte med de andre skandinaviske oversetterne også, Gunnila Freudenthal i Sverige og Pirrko Pelkonen i Finland. Jeg tok kontakt med William W. Whitson, og dermed var det klart for et nordisk samarbeid. Det første møtet ble holdt på Røros, som ligger i nærheten av det som var vårt hjemsted på den tiden. Her hadde vi tre hele dager til å bli godt kjent med hverandre og til å diskutere ord, setninger og tolkninger. Senere skulle vi få anledning til å møtes én gang i året, hver gang i hverandres hjemland; Åbo i Finland, Sigtuna i Sverige og Ribe i Danmark. Det siste møtet ble holdt i Trondheim. På det tidspunktet hadde Karl Boysen utgitt sin versjon på dansk. Senere stod den finske og svenske versjonen for tur. Disse møtene har vært til uvurderlig hjelp for oss alle.

I 2004 dukket Anne Gjeitanger opp. Hun er profesjonell språkvasker og forfatter. Hun jobbet raskt og sikkert gjennom teksten, og jeg skjønte ganske fort at her hadde jeg å gjøre med en person som kjente sitt fag. Jeg savnet henne veldig da hun takket for seg etter mer enn 2 år. Siden den gangen har hun utgitt sine egen romaner.

Jeg benytter også anledningen til å takke Torstein Skalmerud for hans hjelp og støtte. Og sist, men ikke minst, Svenn-Arne Granum, min kjære mann, som har gitt meg mange utfordringer og anledninger til ettertanke. Han er den som alltid står fram når noen ber om et foredrag, og som drar meg inn i lange, filosofiske diskusjoner. Vi har hatt god nytte av hverandre i denne prosessen, som ser ut til ikke å ha noen ende.

Det har vært en utfordring å finne et forlag som var villig til å utgi Kurset på norsk. Sommeren 2007 fikk vi ideen om å kontakte Roald Pettersen i Indre Ledelse Forlag. Etter vårt første møte, fikk han kontrakt med Foundation for Inner Peace. Dette skulle vise seg å bli en stor skuffelse for oss. Jeg skulle ikke få delta i den siste korrekturen, og da jeg i tillegg oppdaget at det kunne være duket for feiltolkninger og misforståelser, ble jeg ganske fortvilet. I over ett år gikk jeg med tanker om at dette ikke kom til å gå bra, og at alt det jeg hadde jobbet med i tretten år gikk i vasken. For å trøste meg selv, fikk jeg boken trykket i to eksemplarer, og satte i gang med studie og korrektur. Dette har hjulpet meg til å komme igjennom en vanskelig periode, og nå, når Kurset endelig er ferdig, er jeg rolig i forhold til hvordan teksten er blitt. Jeg vet at forlaget har hatt flere korrekturlesere involverte i arbeidet.

Kurset handler om tilgivelse, og der står det i T- 9…IV.1:2: ”To forgive is to overlook. Look then, beyond error and do not let your perception rest upon it, for you will believe what your perception holds”.

Jeg ønsker og tror, at Et Kurs i Mirakler vil glede mange, mange lesere i årene som kommer.

Hilsen Tove Lyng Gjøl