HVORDAN NÆRME SEG A COURSE IN MIRACLES®

av Dr. Kenneth Wapnick (oversatt til norsk av Inge B. Vardehei)

Juni 2002 ledet jeg et arbeidsseminar hvor jeg diskuterte leksjon 188, "Guds fred skinner i meg nu". En del av diskusjonen inkluderte emnet i denne artikkelen. Nedenstående er en redigert gjengivelse av den delen av arbeidsseminaret. Resten var ikke dokumentert. Alle forsøk er blitt gjort for å beholde den uformelle kvaliteten fra samtalen, samtidig som å fremme lesbarheten i dette skrevne formatet. Et lydbånd fra diskusjonen i dens helhet er tilgjengelig fra stiftelsen (se p. 6, pkt. T-71).

Jeg begynner med midten av den andre paragrafen i leksjonen:

Hvem kan bestride tilstedeværelsen av det han skuer i seg? Det er ikke vanskelig å se innover, for der starter all visjon. Der er intet syn, det være seg av drømmer eller fra en sanere Kilde, som ikke er annet enn skyggen av synet gjennom indre visjon. Der starter oppfattelse, og der ender den. Den har ingen annen kilde enn dette (2:4-8).

 

Studenter av A Course in Miracles vil her gjenkjenne det betydningsfulle prinsippet fra teksten: Projeksjon lager oppfattelse (T-13.V.3:5; T-21.in.1:1). Alt er en "skyggen av synet gjennom indre visjon. Der starter oppfattelse, og der ender den." som betyr at den indre oppfattelse av atskillelse ikke i virkeligheten forlater våre sinn; atskillelsen vi oppfatter med våre øyne forblir inni oss. Dette er et ytterst betydningsfullt avsnitt. Det er intet utenfor. Jeg ser inn i mitt sinn og velger egoet: skyld, angrep, død og mørke. Det, da, er hva jeg ser i verden. Jeg ser inn, velger lyset fra soningen og føler tilstedeværelen av Jesu kjærlighet. Så ser jeg ut og ser lys og kjærlighet overalt rundt meg, eller ropet etter det, som teksten instruerer oss (T-12:I.8; T-14.X.7). Det er klart at dette betyr ikke hva vi ser med våre øyne, men tolkningen våre sinn setter på det vi ser. Det er ikke vanskelig å se inn, fordi vi allerede er inne. Det som er vanskelig er at vi tenker vi er utenfor. Med andre ord, ideer forlater ikke deres kilde: kilden er alltid våre sinn, utenfor er det i sannhet intet.

Det er derfor du ikke kan forstå A Course in Miracles når du prøver å plukke ved det fra din egen hjerne, fra din egen tenking. Det er ikke utenfor deg. Snarere, du gjør med dette Kurset hva du gjør med ethvert storslått kunstverk – et fremragende dikt, et mektig Shakespearsk skuespill, ethvert betydelig litteraturverk. Du lar ordene gi gjenklang i deg. Du plukker dem ikke fra hverandre og analyserer dem. Du lar dem bare virke inni deg, og de vil uunngåelig lede deg til det indre stedet som er hinsides alle ord, alle tanker, alle begreper. Når du er i nærheten av ethvert storslått kunstverk – det være seg et dikt, maleri, musikkstykke, eller skulptur – det øyeblikket du prøver å analysere det med din hjerne blokkerer du enhver sjanse til å ha den fornemmelsen av sannhet som artisten hadde – innholdet – som kom til syne i kunstverket – formen. Det betyr ikke at det er noe galt i å analysere et kunstverk, men å gjøre det vil berøve deg den erfaringen som artisten uttrykte gjennom hans eller hennes arbeid.

Det samme er tilfellet med A Course in Miracles. Dersom du prøver å analysere det og fokusere bokstavelig på meningen med ordene vil du tape dets hjerte. Hva du behøver å gjøre er å lese disse ordene og la dem virke inni deg. Det vil bli din inngang fra der du tror du er, utsiden, til hvor du i virkeligheten er, innsiden. Det er hvorfor Jesus sier at "det er ikke vanskelig å se inni, for der starter alle visjoner". Der er hvor du er. Husk, oppfattelse begynner og slutter i sinnet.

Å lære dette Kurset er et livstidsprosjekt, fordi det er slik motstand mot det. Vi setter kontinuerlig opp barrierer, spesielt intellektuelle, når som helst vi prøver å forstå og trekke A Course in Miracles fra hverandre med hensyn på mening, som nesten garanterer at vi aldri vil "komme til det". Jeg minnes hva jeg hørte fra en professor ved Brooklyn College som tilbrakte en betydelig del av semesteret med å analysere den vidunderlige finalen i den andre akten fra Mozarts Figaros bryllup, et absolutt briljant musikkstykke. Men alt du virkelig trenger å gjøre er å lytte til det. Å forstå det geniale knyttet til ensemblets komposisjon vil ikke lede deg til opplevelse. På liknende måte behøver du ikke å analysere poetens sinn for å lese Hamlet eller Kong Lear og føle dets kraft og skjønnhet. Eller å sitte foran et praktfullt maleri: du trenger ikke å vite hvordan fargene ble brukt eller figurene ble harmonisert for å oppleve dets inspirerende skjønnhet. Du bare gir deg hen til kunstverket, og da blir du i ett med det.

Dette er tilsvarende med hvordan vi bør tilnærme oss A Course in Miracles, som betyr at du må overskride subjekt/objekt-dualiteten. Husk, så lenge du tror det er et du som studerer dette vil Kurset til sist aldri virke for deg. Den slags dualistisk erfaring er adgangsnivået. Vær sikker, fordi vi alle behøver å begynne den veien. Men den sanne opplevelsen av deg selv som en student som lærer fra din indre lærer her, og idet du leser dette, vil ende opp med å være den største hindringen dersom du ikke til slutt vokser utover det stadiet.

Den eneste veien du virkelig kan forstå A Course in Miracles på er dersom det er inni deg. Jeg sier ikke at du ikke bør lese og studere det. Det må du unektelig, og Jesus insisterte på at Helen og Bill måtte gjøre akkurat det. Men for å sikre mer enn bare en intellektuell beherskelse av materialet må det bli deg slik at, på en måte, det ikke lenger er deg som leser ordene, det er ordene som fyller deg. Det er hvorfor Jesus sier det er enkelt. Igjen, det er ikke vanskelig å se innenfor. Du er allerede innenfor! Slik at du må bryte deg gjennom den dualistiske barrieren som ser deg som en student som undervises fra en lærer, eller en leser som ser på en bok. Du begynner med dualisme, men du kan ikke slutte med det, fordi dersom du gjør det vil du aldri virkelig lære kurset.

Dette er det også hvorfor ingen kan skrive en meningsfull betraktning om A Course in Miracles som ikke er deltaker i den prosessen det er å være en student. Uten å engasjere seg i Kursets tilgivelsesprosess vil vedkommende skrive en betraktning, som mange mennesker har prøvd å gjøre, fra utsiden, og derfor overser fullstendig kjernen av dets budskap. Til slutt ønsker du å overskride jeget som har definert deg som en student av Kurset. Du begynner med det forholdet til Kurset, men du vil ikke nå veldig langt opp på stien dersom du fortsetter å se det på den måten.

Mens A Course in Miracles er skrevet på et høyt intellektuelt nivå, og krever en høy grad av oppmerksomhet mens du leser det, er intellektet selv, interessant nok, brukt for å få deg hinsides intellektet. Slik leser du det og automatisk vet hva det betyr, men ikke gjennom hjernen. Du vet hva det betyr fordi du vet det er sant. Du sitter i nærværet av et mektig kunstverk: likevel definerer du dets storhet, og du vet at det ikke er av denne verden, men en gjenspeiling av sannhet. Det er ikke formen; former er aldri sanne. Men du vet der er sannhet der, og at sannhet overskrider artisten og observatøren, som derfor blir ett fordi der er intet ytre og indre. Helens vakre dikt "Våkne i Stillhet", begynner: "Fred innhyller deg, inni eller utenfor, det er det samme" (Guds gaver, s. 73). Den ytre og indre freden er ett og det samme. Ganske visst, til sist er der intet "ytre". Likeledes, for å erklære det igjen, der er intet Kurs som er utenfor oss.

Når du studerer A Course in Miracles reflekterer du en prosess i ditt sinn hvorved du har gått gjennom mørket til denne tanken om lys, slik at du kan se på mørket ut fra lysets perspektiv. Men siden vi innbiller oss at vi er kropper styrt av en hjerne har vi kurset i denne form. Selv om læringen ikke inntreffer mens du ser på denne bok eller studerer den. På den annen side inntreffer læringen i sinnet, som har ingenting med kroppen å gjøre.

Akkurat som skyld kommer fra troen på å være atskilt og er en barriere mot læring, således fjerner lettelsen fra skyld barrieren fullstendig. Og når du begynner å forstå at du og denne andre personen ikke har separate interesser begynner du integreringsprosessen; det er ikke kropper som smelter sammen, det er sinnene som smelter sammen. Ettersom du fortsetter den prosessen flyter det rette sinn – Den Hellige Ånds hjem i våre sinn etter atskillelsen - sammen med alle, fordi der er bare ett Sinn. A Course in Miracles er en del av det Sinnet, akkurat som ethvert stort kunstverk eller enhver ekte åndelig læring er det. Du blir simpelthen i ett med dets Enhet.

Et treffende avsnitt fra teksten beskriver perfekt denne samkjøringsprosessen med hva som er oppfattet å være utenfor deg:

Alle har opplevd hva man vil kalle en følelse av å bli transportert bortenfor en selv… En uventet følelse av ikke å være seg kroppen bevisst, og en forening av deg selv og noe annet hvori ditt sinn utvider seg for å omslutte det. Det blir en del av deg, etter hvert som du forener deg med det. Og begge blir hele, idet ingen er oppfattet som atskilte. Hva som virkelig skjer er at du har gitt opp illusjonen om en begrenset bevissthet og forkastet din redsel for forening… Du forener deg med det uten forbehold fordi du elsker det og vil være med det. Og så springer du for å møte det, idet du lar dine grenser smelte vekk og forkaster alle "lover" din kropp adlyder og setter dem mildt til side (T-18.VI.11:1,4-7; 12:4-5).

 

Derfor kan vi ikke virkelig forstå A Course in Miracles gjennom våre kropper (dvs. hjerner), siden det eksisterer i det rett-sinnede stedet hinsides kroppens lover, som opptrer bare for å holde oss atskilte fra de tankene som avspeiler sannheten som overskrider tid og rom fullstendig.

La oss fortsette med leksjonen:

Guds fred skinner i deg nu og utvider seg fra ditt hjerte rundt hele verden. Den dveler for å kjærtegne hver levende ting og etterlater en velsignelse hos den som består for evig og alltid. Hva den gir må være evig. Den tar bort alle tanker om det forgjengelige og verdiløse. Den bringer fornyelse til alle trette hjerter og opplyser all visjon ettersom den går forbi. Alle dens gaver blir gitt enhver, og enhver forener seg ved å takke deg som gir og deg som har tatt imot (3:1-6).

 

Dette er meget klart, for ikke å si ganske vakkert. Budskapet er det samme gjennom hele A Course in Miracles. Dersom du virkelig aksepterer Guds fred vil den skinne i deg, og utvide seg fra ditt hjerte rundt hele verden. Dette betyr allikevel ikke at du plutselig vi se en ring av lys som omfavner himmelen. Det er sinnets verden. Denne fred kjærtegner alle levende ting, og dets gaver er gitt enhver. Det er hvordan du vet at det er Guds fred. Det er hvordan du vet at det er kjærlighet. Og, fremfor alt, det er hvordan du vet at det ikke er deg, fordi det inkluderer enhver og alt, ikke lenger oppfattet som separat fra deg.

Husk – ideen er å overskride jeget, å overskride det personlige. Du kan ikke få dette til å hende. Det vil hende av seg selv når barrierene er borte. Hva som driver deg raskere frem er simpelthen å spørre Jesus eller den Hellige Ånd, dag inn og dag ut, hele tiden, om hjelp i å se enhver som en del av det samme Sønneforholdet. Som han sier mot slutten av Kapittel 15 i en spesiell Nyttårsbønn: "Gjør dette år forskjellig ved å gjøre det likt (T-15.XI.10:11)". Gjør dette år forskjellig fra alle andre ved å gjøre alt du oppfatter likt. Du kan gjøre dette fordi alt er det samme. Der er sannhet, og så er der alt annet. Og "alt annet" er likt med intet. Hver illusjon er det samme: et svakt stikk av irritasjon og intenst raseri er det samme (W-Pi.21.2:5; M-17.4:3-8). Intet er alltid intet, likegyldig om dens form.

Skjønnheten med denne leksjonen er at den tilbyr oss et glimt, blant mange andre glimt i A Course in Miracles, av hva sannheten virkelig er: et lys som omslutter alle folk som ett fordi atskillelsen er en illusjon. Hva vi "ser" er bare de oppsplittede projeksjoner av Guds ene (nå atskilte) Sønn. Hva som setter oss i stand til å lære at atskillelsen aldri hendte er å innse først og fremst at der er ingen separate interesser. Jeg kan ikke si det for ofte. Det er nøkkelen til Kurset (f.eks. M-1.1). Den grunnleggende ideen i våre forhold – faktisk i alle ting i våre liv – er å lære å være uselviske; ikke på en ofrende måte, ikke med den meningen at du gir opp hva som helst, men uselvisk i forståelsen for at du ønsker å ha erstattet det individuelle, unike, spesielle selv som vi alle har så ettertraktet og avholdt. Du kommer for å lære uten offer, fordi dersom offer er involvert er du på den feilaktige åndelige vei og vil ikke lære.

Som jeg sa for et øyeblikk siden kommer egoet selv i veien for ens studie og praktisering av A Course in Miracles. Du kan aldri forstå dette Kurset gjennom deg selv. Du kan bare forstå det når du selv – i det minste for et øyeblikk – har svunnet hen. Da innser du når du leser A Course in Miracles at du snakker til deg selv, det rett-sinnede selv innvendig. Men, du snakker ikke med ord; ordene på siden er enkle og for å repetere dette sentrale punktet, en avglans i form av den endelige lekse som du lærer i ditt sinn: Der er ingen individuelle selv i Himmelen. Så ordene her, som i vårt splittede sinn er et perfekt speilbilde av den Tanken, sier at du ikke har egeninteresse. Alle interesser er delte; alle mål er delte fordi vi er ett. Feil-sinnede interesser er alle de samme: vedlikeholde atskillelsen. Rett-sinnede interesser er alle de samme: opphevelse av atskillelsen. Til slutt vet vi at Guds fred skinner i oss når vi er i stand til å se ut og ikke ta parti, når vi ikke lenger ser vinnere og tapere, ofre og utpekte ofre, gode og dårlige typer.

Guds fred kan aldri holdes tilbake. Den som erkjenner det i seg selv må gi det (5:1-2).

 

Når du aksepterer denne indre fred er der ingen jeg som gir den. I realiteten forsvinner jeget, og da bare flyter den indre fred gjennom deg. Det er den letteste tingen i verden. Du gjør ingenting. Der er ingen anstrengelse involvert i dette. Anstrengelsen kommer i behandlingen av motstanden ved å innse at der er ingen anstrengelse. Når du erfarer at A Course in Miracles er vanskelig er det ikke fordi Kurset i seg selv er vanskelig. Hvordan kan det være vanskelig å akseptere hva som er sant? Hva som er vanskelig er vår frykt for hva som er sant og vårt behov å bevare dette jeg, dette subjektet som relateres til et objekt. Det er derfor vi snakker om A Course in Miracles som et ikke-dualistisk tankesystem. Sannhet er ikke-dualistisk. Det er hinsides all atskillelse og differensiering.

For det din indre visjon ser på er din oppfatning av universet (5:7).

 

Universet er det av Kristus; det er ett. Jeg ser på universet som ett fordi min indre visjon er ett. Gjenoppvekk opprinnelsen: projeksjon lager oppfattelse. Det er hva leksjonen handler om, uten at den formuleringen noensinne dukker opp.

Sitt stille og lukk dine øyne. Lyset inni deg er tilstrekkelig. Det alene har kraft til å gi deg synets gave. Steng ute den ytre verden og la dine tanker fly til freden der inne. De kjenner veien. For ærlige tanker, plettfrie fra drømmen om verdslige ting utenfor deg selv, blir Guds Egne hellige budbringere (6:1-6).

 

Vi trenger ikke å gjøre noenting. Vi behøver bare å være stille, og når vi er i vårt rette sinn vil våre tanker automatisk bli justert. De "ærlige tanker" er korreksjonen av egoets uærlige tanker, som starter med tanken om at vi kunne bli atskilt fra Gud. Den ærlige tanken er alltid et uttykk for Soningen som sier at vi aldri kunne bli atskilt fra Gud. Derfor er vi ikke atskilt fra Gud. Den ærlige tanken er at Sønneforholdet ikke er atskilt eller oppsplittet. Det er ett.

Prosessen som Jesus snakker om her er simpelthen ideen om å være stille. Og en av de veiene vi når stillheten på er ved å vise oppmerksomhet mot alt bråk og skravling som pågår inni oss, "den meningsløse torden" (W-Pi.106.2:1). Ideen er ikke å kave og kjempe mot bråket, eller å brøle det til ro. Bare gå et skritt tilbake, observer rolig skravlingen og si: "Der gjør jeg en stor greie igjen. Der finner jeg feil, finner opp historier, planlegger revansje og gjør alle slags bedømmelsesting. Tydeligvis er jeg redd for stillheten. Jeg er redd for lyset." I det stille lyset kan ikke vår individuelle tilværelse vedvare. Og, derfor dekker vi over denne Enheten og det universelle lys ved å gå tilbake til oppsplitting, atskillelse, fordømmelse og angrep.

Disse tanker tenker du med Ham. De gjenkjenner deres hjem. Og de peker sikkert på deres Kilde, Hvor Gud Faderen og Sønnen er ett (7:1-3).

 

Disse ærlige tanker er Guds avspeilinger, og siden denne erklæringen om Enhet er meningsløs for oss her er avspeilingen av denne sannheten meningsfull. Vi avspeiler Sønnens Enhet, og Sønnens Enhet med Faderen ved å se at enhver her deler det samme eneste mål og det samme eneste behov å våkne fra drømmen om atskillelse. Ingen er unntatt fra det. Bare tenk deg hva verden ville bli til dersom der ikke var separate interesser! Det er nesten umulig å fatte det. Der ville ikke være noen grenser, ingen nasjonale stater, ingen ulike språk, valutaer, politiske og økonomiske systemer eller religioner. Enhver ville bli sett på som en del av det hele; og hver især ville gjenspeile den helheten. Hver individuelle evne ville gå sammen med det hele, måten alle individuelle instrumenter i et orkester smelter sammen på i en praktfull symfonisk lyd.

Denne visjonen vil hende hver gang en enkel person velger å bli den ene Sønnen og det ene univers, fordi i det hellige øyeblikk forsvinner verden inn i bevisstheten, og alt som er igjen er en gjenspeiling av Enhet. I den sinnstilstanden, kjent i Kurset som den virkelige verden, ser du ut på verden og ser hva enhvers øyne ser, men du innser at det som disse øyne skuer gjenspeiler det spinkle sløret av atskillelse som ikke har kraften til å skjule sannheten om den indre visjon; at vi alle i virkeligheten er en, men later som vi er noe annet.

Slik er det hvordan du ville gå gjennom verden: uten opprør, uro eller skyld. Innen denne opplevelsen av Enhet vet du at der er ingenting her som kan såre deg, fordi du ser bakenfor det skjøre sløret av hat, spesiellhet, atskillelse og nasjonalisme til Enhetens universelle lys. Det er din virkelighet, og intet kan røre det.

Vi praktiserer å komme nærmere mot lyset i oss i dag. Vi tar våre flakkende tanker og bringer dem vennlig tilbake til der de faller på linje med alle de tanker vi deler med Gud. Vi vil ikke la dem komme bort (9:1-3).

 

Dette er ikke bare for Leksjon 188. Dette er for oss alle, hver dag, dag inn og dag ut. Vokt dine flakkende tanker. Tidligere i teksten sa Jesus til Helen: "Du er altfor tolerant til sinnets vandring" (T-2.VI.4:6). Når våre tanker vandrer, hvor går de? De vandrer ut av våre sinn inn i verden. De er all vår projeksjon. Jesus sier at vi bør vokte våre flakkende tanker og vennlig – uten tvang eller press av noe slag – bringe dem tilbake til der de faller på linje med tankene vi deler med Gud. På den måten bringer vi mørket fra våre urette sinn til lyset fra våre rette sinn; illusjonen fra vår spesiellhet til kjærligheten fra Jesu nærvær. Det er alt vi gjør. Det er mildheten han snakker om. Ikke endre tankene. Ikke korriger dem. Bare betrakt dem. Det er betraktningen av dem – å beslutte Kristus visjon isteden for vår egen – som bringer dem tilbake. Bare vær oppmerksom på hva disse flakkende tankene leder deg til: en slagen vei til helvete. Fortsett da å spørre deg selv om det er hva du virkelig ønsker. Og idet du begynner å ha mer og mer erfaringer med lyset og kjærligheten, som omfavner alle folk og setter stopper for all dom, vil det bli mer og mer vanskelig å snu vekk fra dette lyset og kjærligheten og tilbake til egoets mørke glemsel.

Vi lar lyset i våre sinn lede dem til å komme hjem. Vi har forrådt dem [disse tankene], beordrer at de skal forlate oss. Men nu kaller vi dem tilbake, og vasker dem rene fra merkelige begjær og forvirrede ønsker. Vi gjenoppretter dem helligheten fra deres arv (9:4-7).

 

Prosessen som Jesus snakker om, i en meget poetisk måte, er en prosess i det å vie oppmerksomhet mot våre tanker. Vi behøver å være oppmerksom på at i våre sinn har vi forrådt de ærlige tanker: tankene om forsoning og tankene om tilgivelse. Men i virkeligheten har vi ikke forrådt noenting. Vi har gjort dette bare i vår verden av "merkelige begjær og forvirrede ønsker" og at vi er noe annet enn hva Gud skapte. Bare hold øye med ditt sinn og vær oppmerksom på det. Og prosessen vil bli en lykkelig en. Til og med det å se på disse tankene er pinefullt. Det vil ende opp med å være en lykkelig prosess fordi det er veien hjem. Det er den eneste veien hjem.

Jeg snakket tidligere om å erstatte sansen for egoets selv når du studerer A Course in Miracles, ellers vil du ikke forstå det. Men når du virkelig er stille og kan fornemme en dyp følelse av fred og kjærlighet er ditt jeg avbrutt idet minnet om din Identitet som ånd begynner å bryte frem. Da plutselig kommer frykten fra jeg vekk og du går fort til hva som helst på kroppen som en distraksjon. Så det er ikke bare "sykdom er et forsvar mot sannheten [dvs. ånd]" (W-pI.136), alt du gjør som bestyrker din individuelle eksistens, som en kropp, er et forsvar mot sannheten. Bare betrakt hva du gjør og forstå dets hensikt, og du vil begynne å innse at du har gjort det hele ditt liv. Enten det er noe tilsynelatende betydningsfullt, som en stor avgjørelse i livet f.eks., eller noe så trivielt som å spise godter isteden for å være rolig. Formen betyr ingenting. Du simpelthen ønsker å være klar over hvor mye du behøver for å holde ditt jeg på plass. Og igjen, pass på hvordan du gjør det med dette Kurset også.

Oppsummert kan ikke A Course in Miracles bli forstått gjennom hjernen. Det kan ikke bli forstått gjennom ditt personlige ego selv. Det vil ikke avdekke dets "hemmeligheter" til deg så lenge som du nærmer deg det som det jeg. Du mottar de fulle dybder av dets grundige læringer bare når grensen mellom deg og det løser seg opp. Og så til slutt, alle ting vil komme til å skinne i det indre lys og fred av det jeg som er i ferd med å bli oppløst. Dette er den fred som i sannhet passerer all forståelse siden den bare eksisterer i felles tanke om kjærlighet som ikke kan bli forstått, men bare kjennes. Som Jesus minner oss om en gang til:

Og vi legger vår frelsende velsignelse på den [verden] idet vi sier:

          Guds fred skinner i meg nu.

La alle ting skinne på meg i denne fred,

og la meg velsigne dem med lyset i meg (10:5-7).